(klikk på bildet for å komme til Bloggpuls.no)

Det var faktisk sommer da det hele begynte. Jeg har sittet på hverandaen i solskinnet med laptopen i fanget og jobbet med dette, det virker uendelig lenge siden her jeg fortsatt sitter og tiner fingrene en time etter jeg kom inn døra. Men det var sommer da jeg satt og bablet i vei om alt og ingenting med Undre fra Undreverset og vi ut av det blå fant ut at vi var samme person. Eller i alle fall at om vi hadde hatt vårt eget nettsted for blogging og sosiale medier så hadde vi gjort det på akkurat samme måte. Og da kan man jo ikke gjøre annet enn å starte ett.

Fast forward til i dag så er vi 37 personer i redaksjonen og klare for å starte prosjektbloggen til et omfattende nettsted som vil lanseres i begynnelsen av februar. Jeg er ufattelig fornøyd med hva vi har fått til så langt, og gleder meg til å vise resultatet til verden og å fortelle om prosessen i prosjektbloggen frem til den store lanseringen.

Over til felles-teksten vår:

Bloggpuls.no – din portal til blogg og sosiale medier

I dag åpner prosjektbloggen til nettstedet Bloggpuls.no!

Bloggpuls blir lansert i begynnelsen av februar og skal bli Norges ledende nettsted for blogg og sosiale medier. Bloggpuls blir stedet man går for å finne ut hva som rører seg i den norske bloggsfæren og i det norske sosiale medier-samfunnet. Prosjektbloggen vår kommer til å handle om prosjektet og veien frem mot lansering.

Du kan lese prosjektbloggen på Bloggpuls.no

Hva er Bloggpuls?

Bloggpuls blir portalen man besøker for å få vite det som er verdt å vite om blogg og sosiale medier i Norge. Portalen skal fungere som et utgangspunkt, et sted å starte, både for den som aldri har lest en blogg før, og som er nysgjerrig på hva dette dreier seg om, og den som har drevet med blogging i mange år, men man har lyst til å oppdage flere gode bloggere. En portal og et møtested i ett!

Vi har som mål å øke kunnskapen om den enorme bredden og gode kvaliteten som finnes i det norske bloggmiljøet og blant stemmene i de sosiale mediene både blant bloggere og andre. Mange bloggere og deltakere i de sosiale mediene fortjener ekstra oppmerksomhet – og det har vi lyst til å gi dem!

Hvorfor Bloggpuls?

Vi har gått inn i et nytt tiår og nå mener vi det er på tide med et lett tilgjengelig nettsamfunn av og med de menneskene som bruker blogg og sosiale medier aktivt i Norge. Det finnes mange ulike miljøer både innenfor norske blogger og andre sosiale medier og vi ønsker å være en brobygger mellom disse. For å få til dette har vi fått med oss noen av de beste folkene fra de forskjellige miljøene – og med deres kunnskap og kompetanse skal vi klare å lage et knallprodukt.

Hva er konseptet Bloggpuls?

Bloggpuls kommer til å bestå av forskjellige avdelinger og redaksjoner som spesialiserer seg på ulike områder innen blogg og sosiale media. Vi skal ha et eget magasin med artikler om blogging og sosiale medier produsert av vår faste redaksjon og andre bidragsytere fra det norske blogg- og sosiale medier-miljøet. Vi skal ha et eget ungdomsmagasin om blogg og sosiale medier og ikke minst; Vi har egne redaksjoner som til sammen leser et enormt antall blogger og som er meget aktive i andre sosiale medier, og disse menneskene skal velge innlegg fra mange av de mest interessante innleggene for deg – crème de la crème innenfor de ulike kategoriene.

Ideen til konseptet Bloggpuls.no springer ut fra et ønske om å ta det norske blogg- og sosiale medier-samfunnet på alvor og ta det hele til et nytt nivå. Vi mener rett og slett at internett og omverdenen er klare for blogg 2.0.

Vi gleder oss! Følg med – vi håper du blir fornøyd!

Beste hilsen,

Bloggpulserne

Verdens beste krølltopp la ut om en fantastisk Oslokveld på msn her en dag, og jeg syntes hun formidlet stemningen så bra at det burde deles med flere. Så jeg fikk overtalt henne til å skrive en post for oss:

For en fantastisk natt! Hvem visste at Oslo hadde så mye å by på og at det kunne være så usedvanlig kult å henge med meg? (Dette er da min egen vurdering, siden jeg var alene :)

Oslo har arrangert en årlig kulturnatt i fem år nå. I seks år har jeg bodd i Oslo og trodd at Oslo kulturnatt hovedsakelig handlet om utkledde guider på Akershus festning som underholdt småbarn. Et fint opplegg tenkte jeg, men ikke et jeg tok meg tid til å se. I år ble jeg inspirert av en venninne som sendte meg Facebook invitasjon til å komme og se dansenummer av Den Norske Balletthøyskole på arkitekturmuseet, samtidsmuseet og deretter kunstindustrimuseet. Dette var nytt for meg, at kulturnatten også inneholdt slike tilbud. (Det viser seg forresten i ettertid at det var 300 ulike kulturarrangementer…) Ikke var det vanskelig å engasjere seg i heller, siden jeg elsker dans og er arkitektstudent, så er dans i gode romlige omgivelser et stort trekkplaster.

I lengre enn seks år har jeg vært litt skeptisk til å gå på offentlige arrangement alene, selv om jeg alltid har trivdes i eget selskap. Jeg dro helt alene på dette arrangementet. Vanligvis er jeg mer tilbøyelig til å gå sammen med noen på slike ting, siden jeg er glad i mennesker og det å dra sammen med folk og dele opplevelser, men denne gang fristet det faktisk å tilbringe en kveld alene sammen med alle andre.

Jeg dro rett fra jobb og rakk dansen i samtidskunstmuseet. Her skulle studenter fra Den Norske Balletthøyskole danse. På programmet sto kontemporær dans blant aktmodeller – tegninger av kjente norske kunstnere – som blant annet Jean Heiberg. (Jeg har lagt ved min egen skisse som ikke helt akkompagnerer tegnekvaliteten i rommet, men det er glede og opplevelse i hver strek. Tegningene er ikke nødvendigvis fine, men de illustrerer jo litt ). Det var fint å se på. Jeg merket jeg var sulteforet på en annen kulturell vinkling av livet enn å bare befinne seg i arkitekturtunnelen. Det var mange folk der, men til slutt merket jeg ikke dem – jeg, danserne og skissen min var helt alene. Jeg hadde kickstartet en kveld alene med andre som skulle vise seg å være øyeåpnende for mitt nye prosjekt, som heter lykkelig alene.

Jeg har i likhet med mange andre vært involvert i forhold etter forhold siden ungdomsskolealder, uten å ha så mye avbrekk i mellom. Nå, en tid etter bruddet med det jeg trodde var mitt livs store kjærlighet, har jeg bestemt meg for at jeg trengte et eget prosjekt – som heter lykkelig alene. Dette prosjektet ble navngitt og innholdsdefinert av Minneapolise, en av de mest fantastiske vennene en kan ønske seg, og innehaver av denne bloggen. Poenget med prosjektet er vel selvforklarende, men det handler om å kunne trives så godt i sitt eget selskap og verdsette seg selv at en blir mer kritisk til hvilke situasjoner og forhold som er verdt å bevandre og leve i. Belønningen er fabelaktig – man har det fint med den ene personen man må henge med; en selv – og det kan bare bli mer fantastisk når man treffer en person man vil dele seg selv med. Da topper jo den personen lykkelig alene prosjektet. Og det er ikke bare, bare…

Tilbake til programmet:

Neste stopp var jernbanetorget, hvor veterantrikken kjørte en runde fra Jernbanetorget, til Majorstua og ned til sentrum igjen. Det var utrolig hyggelig og luften var varm og klar, en flott septemberkveld. Stemningen var til å kose med og ta på - folk var glade og fornøyde med kulturnattopplegget og det var en usedvanlig munterhet og atmosfære tilstede. Å sitte på veterantrikken var som å bli tatt rett tilbake til 30, 40 – tallet. Jeg følte plutselig at jeg hørte til i en Bonnie and Clyde –film eller noe i den dur. Folk smilte av den svært smittsomme nostalgiske og varme stemningen og pratet med den fremmede ved siden av seg, som man på vanlige trikker på en vanlig dag ville kikket skeptisk på og helst ikke pustet på engang. Konduktørene hadde på seg gamle sporveisuniformer og ropte ut stoppestedene i vognene. Jeg var den som sto på trikketuren med et fornøyd, sentimentalt og tåpelig glis om munnen. Jeg kunne ikke brydd meg mindre.

Etter trikketuren løp jeg rett til Kunstindustrimuseet. Her danset en stor dansegruppe, som også inkluderte en tidligere samboer, hun som hadde sendt invitasjonen på Facebook. Dansingen var iscenesatt i et avlangt rom delt inn med mange rammevegger, som ga en overveldende dybde til forestillingen. Dansingen foregikk rundt stoler og med lange florlette hvite gardiner om man kan kalle de det – de fungerte mer som vegger av stoff i denne sammenheng. Igjen var jeg slukt av forestillingen og det å være alene sammen med andre. Plutselig blir man mer var over å ikke være et egosentrisk individ – man legger merke til andre mennesker – og setter pris på selskapet deres – å kunne være alene i varmen av flere.

Etter dansen og ha møtt eks -samboeren min, var det folkemusikk- konsert med to jenter som var utdannede folkemusikkfiolinister. De spilte musikk fra ulike verdensdeler og også ulike deler av Norge. Dette var ikke en planlagt del av kvelden, men kanskje også derfor veldig gøy og annerledes.

Sliten, men ekstatisk dro jeg ut fra Kunstindustrimuseet, fant en trikk og hoppet på til Ladegården, som er blant Oslos eldste bygninger. Hele bygningen var lyssatt med fakler, som ga høstkvelden et slags høytidpreg.

Vi ble ledet ned i kjelleren, som hadde fantastiske krysshvelv i sekkeskurt tegl. Rommet var kaldt, men på stolene var det lagt tepper til å varme seg med, og stearinlys ga de strukturerte veggene en varme og stemning fra en annen tid. Her fikk vi en historisk vandring gjennom bygget, som består av ulike påbygg fra middelalder, renessanse, barokk og rokokko. Til vandringen var tre damer utkledd i tilhørende kostymer – barokk, rokokko og middelalder. Vi fikk også musikk høre fra hver tidsepoke. Først middelaldersang i kjelleren, dermed sang og lutt (?) (kjenner jeg ikke er helt kompetent her på betegnelse av dette instrumentet…) – i barokk, renessanse og rokokkostil i salongene i hoveddelen av gården. Fyrverkeri fra Rådhusplassen minte nå om at kulturnatten dro mot slutten. Kursen ble nå satt hjemover, til min lune leilighet, et glass rødvin og nattetasting på pc-en.

Tenk så fint at man har muligheten til å gjøre sånt som dette – å bli glad i alt det fine som fins rundt seg som man ennå ikke har funnet og oppdaget, på en natt! Slike opplevelser blir kanskje forbipassert fordi man ikke løfter hodet nok og gjerne går med sløret blikk i hverdagen, jeg vet at jeg gjør det i alle fall – men alle dører står åpne – og oppdagelsene er uendelige. Jeg frydet meg i hjel i kveld. Herregud, så morsomt det kan være å være sammen med seg selv!

Nå, vel hjemme, drikker jeg et eller flere glass rødvin og tenker at jeg har hatt en fabelaktig dag. Med meg selv - veldig lykkelig alene. Det var første kvelden på lenge hvor jeg ikke har frøset når jeg har vært ute i Oslo- men ble god og varm på ren stemning. Jeg tror jeg vokste 3 tommer i kveld som menneske. Så enkelt kan det være.

Flere bilder fra natten, trykk for større versjon:

“Hadde min kjæreste kommet hjem med blåveis annenhver dag, ville jeg ikke vært stolt av det” sier Ole Klemetsen, og jeg er helt enig. Advokater har kanskje ikke beste ryktet, men jeg er glad jeg i det minste ikke er sammen med en bokser.  Jeg og Ole har samme smak ser det ut til, litt rart er det jo å synes det man selv gjør er uattraktivt, men han om det. Så langt er vi temmelig på bølgelengde.

Men vent nå litt, han har visst mer å si: “Jeg synes ikke kvinneboksing er noe særlig pent. Damer skal være feminine og ta seg bra ut. Ikke stå i en boksering og pådra seg blåveiser. De burde heller være hjemme på kjøkkenet og gjøre det bra der”

Plutselig snakker vi ikke lengre om vår smak i det motsatte kjønn, nå snakker vi med ett om halve verdens befolkning. Og jeg er litt forvirret for jeg skjønner ikke helt hva halve verdens befolkning har med Ole Klemetsens smak i kvinner å gjøre. Hvorfor skal halve verdens befolkning la være å gjøre det de har lyst til, trives med eller blir glad av om Ole Klemetsen (en mann de aller fleste av dem ikke aner hvem er) tilfeldigvis ikke synes det er særlig attraktivt? Et lite heads up til deg Ole Klemetsen:

• Du kommer ikke til å ha sex med alle verdens eller Norges kvinner, eller noe i nærheten
• Du kommer ikke til å være i ett forhold med dem
• Du kommer ikke til å være bort i dem
• Du kommer ikke til å se de fleste av dem ever
• Langt over 99% av verdens kvinner har ingen interesse av å være attraktiv for deg
• Og du hadde sannsynligvis funnet de fleste uinteressante selv om de alle hadde strebet etter å være feminine og henge i kjøkkenet mest mulig
• Det samme gjelder for Rune Rudberg og Hugh Hefner og hvem det skulle være, det spiller ingen rolle hvem vi er, vi er alle uaktuelle for de fleste av det motsatte kjønn

Så hvorfor denne trangen til å skulle fortelle halve befolkningen hvordan de skal være? Hvor kommer det fra? Ole er ikke alene om det, det finnes en masse både menn og kvinner som har høylytte meninger om hvordan det andre kjønn skal være. Ikke hvordan deres kjæreste skal være om de skal gidde å ha kjæreste, men halve verdens befolkning.

Selv synes jeg smånerdete menn er mest sexy, men å gå derfra til å føle at alle verdens menn burde være nerder synes jeg er ett stort og fullstendig meningsløst steg å ta. Og for en kjedelig verden det hadde blitt!

• …vi kjøpt temmelig nytt rekkehus med tre etasjer som med skatt og alle avgifter inkludert vil koste omtrent akkurat det samme i måneden som husleie i leiligheten vi hadde (og fikk god pris på), der er fordeler med finanskriser også. Som mannen sa det så fint på facebook: “Just wanted to give a special thanks to George Bush for destroying the economy so thoroughly that I could buy this place for half of what it cost 2 years ago.”
• …vi reddet to skilpadder fra motorveien og nesten tråkket på en slange på den to meter lange gressflekken mellom her og butikken ved siden av. Vi er bare 20 min unna forrige sted, men dette er definitivt mer ute i naturen.
• …vi hasteflyttet fra andre etasje og kjeller til tre etasjer, og hatt så vondt i hver eneste muskel i hele kroppen at jeg vurderte å aldri bevege meg igjen.
• …jeg pakket en søppelsekk full av gamle fryse og kjøleskapsvarer og en god del isbiter, for så å finne ut at den er for tung til å bæres, dratt den etter meg ned trappa og ut til søpla, innsett at den ikke kan løftes med det svære hullet det laget under slik at jeg måtte ta ut en og en ting som da var dekket av en fin blanding flere måneder gammel råtten tunfisk, kremfløte, og smeltede isbiter. Og tilbrakt resten av nedvaskingen dryppende våt av denne parfymen jeg ikke akkurat har planer om å prøve igjen
• …vi undertegnet så mange papirer at jeg lurer på hva som tok flest trær, de eller byggingen av huset.
• …jeg blitt spurt evinnelig mange ganger om jeg virkelig fortsatt heter Løvoll. Men skal jeg skifte navn så blir det ikke mannens, heller Minnea Huseier, yay!

Norge:

Norge har helt klart den mest rettferdige fordelingen her, når det kommer til sykdom er man ikke mer eller mindre verdt etter hvor mye man tjener eller hvem man er (med mindre man er kompis med helseministeren kanskje, men det blir en detalj). Å gå til legen eller å kjøpe medisiner er overkommelig selv om det finnes unntak her også. Man går ikke rundt og bekymrer seg for å bli alvorlig syk først og fremst fordi man ikke har råd til det.

Problemet er at legene ikke har noe insensiv til å gjøre en god jobb. Min erfaring stemmer overens med det folk flest gir uttrykk for, man har råd til å gå til legen men det kommer ikke så mye ut av det med mindre man har en vanlig halsbetennelse eller noe lignende som kan oppdages lett og kureres med antibiotika. Jeg var kronisk syk i fire-fem år før jeg flyttet til USA. Det begynte med kyssesyka som ble oppdaget ett halvt år for sent. Første gang jeg gikk til legen for det fikk jeg kjeft fordi ungdom hadde så dårlige søvnvaner, ingen prøver ble tatt, da er det surt å betale om det er aldri så lite. Ett halvt år etter fikk jeg påvist kyssesyka på test etter å ha foreslått det selv, men alle symptomene vedvarte lenge etter at restene av sykdommen burde være ute av kroppen. Legene var klare på at noe var galt med meg, men alt de gjorde var å ta stadige tester av vitaminnivåene mine (som alltid var gode), og be meg komme tilbake om tre måneder om jeg ikke ble bedre av meg selv. Å teste vitaminnivåer gang på gang når det aldri har vært noe galt med dem og tilstanden min har vært den samme i lang tid er bortkastede penger. Å bruke litt mer ressurser på å faktisk finne ut noe hadde lønnet seg på lang sikt. Ingen av legene var interessert i å høre på meg eller kommunisere på noen måte, holdningen var alltid at de visste best og at jeg umulig kunne være til hjelp selv om det var min kropp det dreide seg om.

Jeg skal ikke påstå at det ikke finnes flinke leger i Norge, men at alt for mange ikke tar pasientene på alvor kan jeg si med sikkerhet. Til Norges forsvar må jeg nevne at selv om mange tror at Norske gir opp for lett mens det alltid er bedre behandlinger i utlandet (USA, Tyskland osv) så finnes det flere eksempler på at penger har blitt samlet inn men at det ikke er noe poeng i å dra siden behandlingen er den samme der.  Som konklusjon vil jeg si at Norges helsetjeneste er rettferdig og velment, men ikke klarer å leve opp til potensialet. Sannsynligvis fordi systemet ikke gir nok insentiv (motivasjon) til å gjøre en god jobb.

USA:

USA er enten eller. Har man god forsikring får man fantastisk behandling, har man dårlig eller ingen forsikring har man ofte ikke råd til behandling i det hele tatt. Det verste er ikke en gang at ens helse har forskjellig verdi etter hva slags forsikring man har mulighet til å få, men at en god forsikring er billig for de som allerede har god inntekt, mens de som tjener mindre må betale mer for noe dårligere.

Personlig har jeg positiv erfaring. Med god forsikring gjennom skolen hadde jeg tilgang til fantastiske leger som lyttet og tok meg på alvor. En gikk gjennom listen min over symptomer som kom samtidig for nå nesten 10 år siden og mistenkte fibromyalgi med en gang. Hun tok en masse prøver for å finne ut om hun hadde rett og sendte meg samtidig hjem med en liste over medisiner hun foreslo at jeg kunne lese om på nett til neste time slik at vi sammen kunne komme til hva som ville passe best for meg. Jeg gikk midt i semesteret fra å ligge langt bak i alle fag og være i så dårlig tilstand at jeg stadig svimte av til å ta igjen alt og redde A-er i flere av dem.

Har man fast jobb (noe som langt fra er en selvfølge i USA, arbeidsledigheten er for tiden rundt 10% og mange av de som har jobb er ikke fast ansatt men istedet gjennom temp-byråer som tar rundt 30% av lønnen og ikke gir rettigheter som helseforsikring eller betalt ferie), helst i en større bedrift, får man tilbud om gode helseforsikringspakker til en lav pris. Disse kan gjerne dekke ting man kan regne som luksus heller enn health care. Har man derimot temp-job eller er arbeidsledig (rett ut av college, mellom jobb osv) er situasjonen en helt annen. For en langt høyere sum (for høy for veldig mange) kan man kjøpe forsikring av typen du dekker opp til noen tusen selv så tar vi regningen etter det opp til en viss sum. Altså blir det å skulle gå til legen uten at det er noe alvorlig galt alt for dyrt, men man føler seg litt tryggere om noe ille skulle skje. Problemet er at folk venter for lenge med å gå til lege fordi de må betale så pass mye selv, og når det kommer til mange sykdommer som kreft og lignende er det viktig å ta ting tidlig. Når ting blir oppdaget for sent blir samlede kostnader langt høyere, så dette er ikke verken effektivt eller humant.

Så har man dem uten forsikring som bare må krysse fingrene for at ingenting skjer. Kjæresten var en av dem i fem år etter College. Han er utdannet advokat i en tid hvor det er så godt som umulig å få fast advokatjobb. Privat forsikring kostet for mye av lønna for en dårlig plan, så det var ikke verdt det. Hadde han blitt alvorlig syk i løpet av tiden hadde han ikke bare vært uten forsikring, men også uten mulighet for å få forsikring, siden diagnoser man får på forhånd ikke dekkes og forsikringsselskapene har rett til å ikke selge deg forsikring om de ikke vil. Ikke lenge etter at jeg flyttet til Minnesota fikk han helt plutselig ett slags epileptisk anfall og var bevisstløs i noen minutter. Da han våknet var han panisk, ikke fordi han hadde vært bevisstløs, det så han ikke ut til å ense en tanke, men fordi jeg hadde rukket å ringe 911. Han nektet å dra til legen og det tok ett års tid før jeg sov ordentlig igjen.

Samtidig får de rikeste dekket alt mulig rart. Ett av de seriøse magasinene her hadde en gang ett anonymt intervju med leger på flere av de største og mest anerkjente sykehusene i USA. Mange av dem fortalte den samme historien, om folk med god forsikring som kom og krevde en masse dyre tester og behandlinger som på ingen måte var nødvendig eller noe som hadde noe som helst med symptomene deres å gjøre. De sa de alltid prøvde å forklare hvorfor det ikke var nødvendig, men at kundene da truet med å ta med forsikringen og finne en lege som ville gå med på det, og de tok seg ikke råd til å miste disse kundene. Så de bestilte tester og behandlinger selv om det føltes helt feil.

USA har dyreste helseregningen per person i verden så vidt jeg har hørt, og det til tross for at så mange står uten eller med dårlig forsikring. De rikeste får dekket alt mulig tull på de fattigste bekostning, og likevel lar folk seg provosere av Obamas forslag til offentlig helseforsikring. Sånn er USA, heller død enn sosialist.

Og vinneren er:

Nå er jeg ikke fornøyd med noen av løsningene, men jeg holder en knapp på Norge. Basert på at om jeg trodde på en Gud og reinkarnasjon, og fikk spørsmål om hvilket land jeg ville bli født inn i som en tilfeldig person og de var identiske utenom at ett hadde norges og det andre usas helsetjeneste, så hadde jeg valgt den norske. USA hadde hatt best case scenario,  men også worst case, i Norge hadde livet mitt hatt en viss verdi uansett.

Mitt drømmesystem hadde vært offentlig helseforsikring (rettferdig for alle), men privat helsevesen (leger og sykehus). Man får det uansett ikke til å funke perfekt og være 100% rettferdig, men på den måten tror jeg vi kunne utnyttet det beste ved privat og offentlig med minst mulig negativ effekt. Leger og helsepersonell som ønsker og har ressurser til å gjøre en god jobb, uten at noen får god behandling på bekostning av mange andre. My utopia.

Over til kommentarfeltet: Hvilket land vinner i dine øyne, og hva er din drømmeløsning på dette problemet?

Det er noe koselig nærme med norsk politikk og debatt.

Så kom sosiale medier og mulighetene ble uendelig mye større. Det finnes kritikere, helst PR-mennesker som har meldt seg på twitter, lagt til fem tilfeldige personer, og i løpet av dagen bestemt at twitter består av folk som forteller verden hva de spiste til middag og andre ting uten interesse for andre enn man selv. Som regel basert på hva de selv kom på å twitre om den ene dagen. Og for disse menneskene er nok ikke twitter tingen (muligens ikke PR-yrket heller, men det er en annen diskusjon).

Jeg er av dem som trives. Siden jeg startet blogg har jeg blitt kjent med mange av de mest interessante menneskene jeg vet om. Folk med ideer som får satt dem ut i livet. Folk som følger med på det som skjer og kommenterer det entusiastisk med slående argumenter og innfallsvinkler. Folk fra vidt forskjellige bakgrunner som krasjer sammen i internettgryta slik at verden ikke lenger er sort hvitt men heller en blanding av alle mulige gråtoner. Og aller mest forunderlig er de for det meste overraskende hyggelige og sympatiske mennesker. Og midt i denne gryta har jeg muligheten til å nå frem med mine egne tanker om ting. Kunne det vært bedre? (joda, det kunne alltid vært bedre, men jeg synes vi skal være fornøyd)

Det er nok ikke mange som bryr seg om hva jeg spiste til middag i dag. Men nå er det som regel ikke det jeg velger å formidle heller. Det er derimot en god del som bryr seg om hva jeg velger å si, og hvilke linker jeg føler for å dele med omverden, ispedd en liten dose tull og vas. Jeg synes det er kult når viktige mennesker velger å følge meg på twitter eller kommentere i bloggen min. Politikere, ledere, forfattere, journalister, folk jeg tidligere bare leste om i avisa. Ikke fordi jeg ikke setter like mye pris på de andre som kommenterer eller følger meg, men fordi jeg liker at det er så kort vei mellom toppen og bunnen i Norge. Jeg har blitt eldre, men er fortsatt ikke noe mer enn en ussel tidligere student som sitter på rumpa og venter på arbeidstillatelse i ett annet land, uten penger til å ha ett sosialliv. Men jeg blir hørt. Ikke om jeg sitter hjemme i sofaen eller på kafe og klager over udugelige politikere og hvor fælt det er å bo i Norge. Ikke om jeg skriker i kommentarfeltene på landets største aviser om at alle jeg er uenig med er stygge eller duster eller kommunister og sosialister uansett hva de sier og gjør (uten at jeg noen gang har giddet å slå opp ordene for å finne ut hva de faktisk betyr). Men ved å tenke over ting og argumentere saklig får jeg tilsiktet oppmerksomhet om jeg vil. Og det uten å måtte selge meg selv som kjendis eller gjøre ting jeg ikke ellers hadde gjort for å få den.

I dag leste jeg en artikkel jeg måtte riste på hodet over på Stormbergs hjemmeside. Turtips for kjærligheten oste gamle utbrukte stereotyper jeg etterhvert har blitt en smule lei av. Så jeg sendte en tweet til grunder og daglig leder Steinar J. Olsen og tipset om at humor som hadde funket i Vi Menn for 20 år siden godt kan byttes ut med noe litt mer oppdatert i dag. Responsen var kjapp og oppløftende, blant annet:

SteinarJOlsen@Minneapolise Enig med deg i dine betraktninger. Mye av dette blir for gammeldags og ikke tilpasset en moderne kjønnsrolletenkning.

SteinarJOlsen@Minneapolise Jeg har sendt mail til #Stormbergs web redaktør og bedt henne endre siden slik at den blir i god Stormberg ånd:-)

SteinarJOlsen@Minneapolise Ja, sosiale medier funker. Lærerikt og viktig for meg med den type innspill du og @Mihoe gav.

Bare en uke etter at Erna Solberg brukte en lørdagskveld på å hoppe i debatt med Undre på hennes blogg etter at Undre hadde argumentert mot ett av Høyres forslag. Samme parti har imponert meg flere ganger med å kommentere på mine politiske utspill, allerede fra første månedene jeg blogget. Resultatet er potensielle velgere som har bedre forståelse for hva Høyre egentlig mener og et generelt positivt inntrykk av at Høyre tar dem på alvor. Og når det kommer til Olsen over her kan man påstå at det er urettferdig at VG som de hadde kopiert lista i artikkelen fra ikke fikk noe pes mens Olsen måtte svare for seg bare fordi han var tilgjengelig på twitter. Men grunnen til at jeg ikke tok kontakt med VG er fordi jeg allerede har så negativt inntrykk av avisa at jeg ikke tror det hadde vært noe poeng i det. Olsen og Stormberg derimot hadde jeg større tro på, og jeg satt til slutt igjen med ett innmari bra inntrykk av både person og bedrift. Og siden jeg ikke er så veldig radikal av meg er det sannsynlig at jeg ikke var den eneste som lot meg irritere, ergo blir det en vinn-vinn situasjon når jeg sier fra og Olsen hører etter.

Listen kan fortsette, men jeg tenker dere tar poenget. Mange har oppnådd langt større ting enn meg gjennom blogging, og de fleste legger også en større innsats ned i bloggen sin. Jeg drar frem egne eksempler fordi de viser hvor lite som skal til. Jeg blogger ikke ofte, jeg twitrer ikke en gang hver dag, og likevel kan jeg ha betydning når jeg vil. Det er enkelt å sukke over at diverse ting er en skam i verdens rikeste land. Det er lett å snakke høyt om hvem man ikke liker eller synes er en stor tulling. Det er enkelt å være oppgitt over regjeringen. Men det er ikke så veldig vankskelig å tenke over grunnene til at man er oppgitt, og hva man hadde gjort annerledes selv heller. Og da er det ikke lange veien før man har muligheten til å delta, ikke bare klage.

Amerikanere (særlig de konservative) liker å snakke om hvor frie de er, i forhold til oss stakkars mennesker i sosialistiske Skandinavia som staten bestemmer alt over. Da må jeg le litt, for aldri om jeg kunne fått til noe av dette i USA.

Og denne appellerte nok mest til grafnerden i meg. Et ekte kakediagram, eller pie chart som det heter på engelsk:

Og denne til Sunnmøringen i meg. Sånn går det når alle er for like meg, det er bra vi er forskjellige må jeg si, ellers blir det fort ingenting igjen å se gratis fra utsiden:

Sjekk også ut denne fotoserien om avhengighet av opium i Afganistan. Vi kan jo ta oss tid til noe litt mer alvorlig også, og det er fantastiske bilder. Jeg liker måten de er redigert, selv om det er tydelig. Det får frem det dramatiske i situasjonen.

- Gratulerer med dagen! roper mamma inn i røret, helt ut av det blå. Huh? sier jeg.

“Gratulerer med dagen” kommer det igjen. Jeg vrir hjernen, som tydeligvis er temmelig forvirret, for plutselig må jeg forsikre meg om at vi vitterlig ikke er i nærheten av Mars, det er aldri såå stekende varmt på bursdagen min. Ikke er det 17 Mai heller, og hvilke andre dager sier vi gratulerer med dagen til? Er det morsdag kanskje, ett hint om å si gratulerer tilbake, har jeg glemt å gratulere mammaen min? Nei, ikke morsdag kommer jeg til, det gir jo ikke noen mening å si gratulerer til meg da. Kattemamma teller ikke. Og her står jeg bom fast.

“men var det ikke 10 August…?” fortsetter mamma, og plutselig må jeg le når jeg skjønner at vi har to års bryllupsdag og at mamma er den eneste som husker det. Selv har vi ikke kommet til bryllupsreisen ennå en gang, med mindre vi teller turen til Vegas hvor vi giftet oss.

Lengre ut i samtalen lurer mamma på når Chris kommer hjem, og om jeg har noen planer i anledning dagen. Ehh, jeg må nesten skrive en bloggpost om denne samtalen svarer jeg, ellers er det vel ikke nødvendig med noe styr?

Og ett bilde fra verdens mest cheesy bryllup

Nå lurer jeg på om bloggen har fått ett lignende kjæredyr, i menneskeform. Siden jeg la meg i går hadde jeg fått tre nye kommentarer fra samme person. Det skjer innimellom at noen dumper innom bloggen, liker det de leser (eventuelt kjeder seg veldig) og går videre gjennom arkivet. Sånt er veldig koselig. Denne personen liker ikke så godt det han leser, i tre forskjellige kommentarer er jeg venstrevridd, sosialist, og det er ikke rart jeg bor i fæle USA så rare meninger jeg har. Likevel fortsetter han altså å lese post etter post. Og ikke bare det, plutselig har han lagt meg til på twitter hvor han desperat søker min oppmerksomhet. Jeg får melding om hvor merkelig jeg er, andre får melding om at de er mye bedre enn hun der Minneapolise. Alt i løpet av tiden jeg sov i natt.

Jeg synes det er litt fascinerende med slike ting. Det er ikke noe man opplever i det virkelige liv. Ingen har noensinne kommet bort til meg og sagt hei du, jeg synes du er skikkelig dust, skal vi henge sammen eller? Om du er musiker opplever du ikke at folk kommer på hver eneste konsert fordi de synes musikken din suger. Men jeg har observert at mange bloggere får følgere som misliker dem som person og bruker enhver mulighet til å få det frem. Interessant fenomen, og nå har jeg altså kanskje muligheten til å studere det på nært hold fremover.

Så om du er fast leser, ta godt imot frodesv, det er nok like greit å venne seg til ham først som sist. Skulle han prøve å få oppmerksomheten min på din blogg, eller via deg på twitter, så er det ikke noe å bry seg om. Jeg kjenner ikke fyren, da jeg stod opp i dag hadde jeg aldri hørt navnet før, så du har ikke havnet midt i en pågående konflikt eller noe slikt. Svar som du vil eller ignorer om du vil, det spiller ingen rolle for meg.

Katten har forresten blitt en skikkelig kosete malemaskin etterhvert, så det er ikke godt å si hva som skjer videre.

slik ser en økonomisk flyktning ut

“Det har vært en lang prosess, og vi har tvilt oss frem. Men vi har kommet frem til at vi ikke har noe annet valg“ sier Stein Erik Hagen som om de var en meksiskansk familie på vei over grensen etter flere år uten nok mat eller rent vann. Mannen med skjorter så dyre at det lønner seg å betale porto til england heller enn å kjøpe nye.

Jeg er for ett fritt marked, og jeg er for forskjeller i lønnsnivå, til en viss grad. Det er nødvendig for at folk skal ta sjanser, som er det som fører til fremgang, som er det som fører til at vi får det bedre og bedre. Det plager meg ikke at noen tjener langt mer enn meg, det plager meg ikke at det finnes rike mennesker. Men når de rikeste gjør seg til offer blir jeg provosert. For Hagen har ett valg. Hagen vil ha millioner til rådighet uansett hvilket land han bor i, og med millioner klarer man seg fint.

Det det handler om er hva som passer Hagens familie best, og det er helt klart gunstigere for veldig rike mennesker å bo i ett land med lavt skattenivå. Man går fra rik til ennå litt rikere. Det aller gunstigste er å allerede være rik før man enten blir født i eller flytter til disse landene, ellers er litt av poenget borte, men det er akkurat det Hagens familie har muligheten til nå. Mulighet altså, tvunget til er det langt ifra.

Jeg tipper det har litt med makt å gjøre jeg. Når man er vant til å kunne betale for å få det som man vil i det meste må det stikke litt ekstra når man møter på noe man ikke får forandret. Hagen har gitt penger til både Høyre og FRP i håp om en skattepolitikk som vil passe bedre for folk på hans inntektsnivå, uten å ha fått noe igjen for noen av delene. Man kan eie store deler av Norge, men å eie politikken er heldigvis litt verre.

Det hele minner meg om da en erkerepublikaner jeg kjenner klagde over fagforeninger, og mente det var en skikkelig uting. Som eksempel brukte han firmaet til faren som ett par år tidligere hadde flyttet fabrikkene til Kina for å kunne betale arbeiderne mindre. De fæle fagforeningsarbeiderne i USA hadde tvunget dem ved å kreve levelig lønn, så de hadde ikke noe valg. Jeg måtte bite meg i leppa for å ikke si hva jeg tenkte: “get a grip, your mom has enough plastic surgery to pay these workers for years”.

* Hvorfor er det sånn at alle tv-serier med noenlunde normaltutseende mennesker alltid har en eldre dame (mor til en av hovedpersonene) som bærer preg av alt for mange plastiske oparasjoner under ett tykt lag sminke? Finnes det ikke eldre kvinnelige skuespillere som ser ut som normale mennesker?

* Om Chris Brown virkelig angrer på at han banket opp Rihanna og ønsker å nå frem til andre i håp om at de ikke vil gjøre samme feilen, hadde det ikke da vært bedre å erklære seg skyldig i retten og ta straffen det fortjener? Er ikke signalet han gir ut nå noe sånt som: “ordene mine sier det jeg gjorde var feil og at du ikke bør gjøre det samme, men om du skulle finne på å banke kjæresten din du også så er det ikke konsekvensene verre enn at det ordner seg med ett videokamera og internett-tilgang”?

Min beste venninne fra året i Boston har bodd i New York City siden den gang, og noen ganger blir det veldig tydelig at Minneapolis og NYC er to vidt forskjellige stedet. Som når hun ringer og forteller at en venninne har blitt funnet drept i sin egen leilighet, naken og med blåmerker over store deler av kroppen. Låsen var brutt opp, og hun hadde merker etter å ha blitt holdt rundt hals og munn til hun kveltes. Bortsett fra en sandal og en genser knyttet rundt armen hadde hun ingenting på, men der var ingen tegn på noe seksuelt. Det høres ut som en typisk episode av Law and Order SVU, men ikke det virkelige livet til folk du kjenner.

Mange tanker svirrer i hodet i det jeg leser en artikkel om drapet i Daily News, men utseendet til offeret viet jeg ikke en tanke.” A gorgeous Fashion Institute of Technology student was found naked and asphyxiated in bed in Queens“, slik velger journalisten å introdusere saken. Jeg tenker såvidt at det virker litt unødvendig å skulle nevne gorgeous, det er ett lik det er snakk om, hvordan hun så ut før hun ble drept virker for meg lite relevant. I tillegg ser jeg ikke for meg at et mannlig drapsoffer hadde blitt omtalt på samme måte, “den høye mørke kjekke studenten ved UiO ble funnet partert i småbiter ved Sognsvann tirsdag kveld”, det klinger ikke helt naturlig. Men jeg lar det være og leser videre, det var tross alt ment som et kompliment, upassende eller ikke.

Verre er det når jeg kommer til kommentarfeltet og noen finner det for godt å skulle argumentere mot denne påstanden. Gorgeous hun? Nei nei nei, Nicole Kidman er pen, “but not this poor woman” (jeg er usikker på om han med poor mener fattig eller stakkars). Hvordan klarer man å lese en artikkel om et fryktelig drap av en ung lovende person, og så henge seg opp i at hun etter hans personlige mening er feilaktig beskrevet som pen? Hva foregår i hodet til folk når de klarer å ikke bare tenke tanken, men også bruke kommentarfeltet alle (inkludert de pårørende) kan lese til å skulle overbevise om at hun slett ikke var pen. Hun er død, brutalt drept, ikke kandidat til Miss Universe.

Plutselig er vi midt i en debatt om kjendiser som Kidman er penest eller om vanlige jenter som vårt offer Carmen er bedre. En debatt man om ønskelig lett kunne tatt i en av de 90% av dagens nyheter som faktisk handler om kjendiser og ingenting annet enn kjendiser. Men neida, vi tar den i drapssaken, hvorfor ikke.

Anonyme idioter med internett-tilgang er noe vi bare må venne oss til, det jeg lurer på er avisens ansvar i det hele. Hvorfor blir slike kommentarer liggende? Å publisere fullstendig urelevant og upassende idioti i ett media med mange lesere har etter min mening ingenting med ytringsfrihet å gjøre. Når folk kommenterer på min blogg føler jeg ikke at hva som blir liggende er deres ansvar. Anonyme fjotter har ingenting med min side å gjøre, det er til sist opp til meg å velge hva som skal bli stående på bloggen og ikke. Jeg føler derfor at det er opp til meg å passe på at upassende kommentarer ikke ser dagens lys her. Folk får lov til å mene og si akkurat hva de vil, men da kan de opprette egen blogg. Jeg må ikke stå inne for meningene som publiseres på min blogg, men innholdet har jeg ett visst ansvar for. Det forundrer meg at nettaviser ikke føler det samme ansvaret, når de når ut til så uendelig mange flere.

Jeg lurer på hva dere tenker:

• Er det unødvendig å nevne utseende i en artikkel om en drapssak eller spiller det ingen rolle, er det greit om menn og kvinner behandles forskjellig selv om det er snakk om “komplimenter”?
• I hvor stor grad burde nettaviser holdes/føle seg ansvarlig for innholdet i kommentarfeltene sine? Er det opp til kommentatorene selv eller avisen å moderere? Hadde du latt disse kommentarene bli stående (hvorfor/hvorfor ikke)?

Man ønsker seg gjerne det man ikke kan få. Jeg har for eksempel alltid hatt lyst på hår med masse volum og krøller, selv om venner som har det setter like lite pris på det som jeg gjør på mitt rette hår. Fordi det er uoppnåelig. Jeg opplever stadig vekk at frisører drar frem rettetang for å style håret mitt, og når jeg veiver med armene og sier “neeei aldri aldri rettetang i håret mitt”, så blir de seriøst forvirret, for det var jo det jeg hadde brukt før jeg kom. Jeg går alltid for volum når jeg styler håret…

En annen ting jeg synes er såå fint er bluser. Helt sikkert fordi jeg sjelden finner en som ikke er stram over puppene eller telt på magen. Bluser er ikke for meg, så jeg vil ha bluse. Derfor er jeg veldig fornøyd med å ha funnet denne på Forever 21 (direktelink her). Vanligvis er jeg glad for å finne en som sitter fint om jeg knepper opp øverst og har singlet under, men denne kan kneppes hele veien og sitter veldig bra. Dessuten må det bare bli en fin dag når man har polkadotter på. Anbefales! (den er forresten egentlig mørk blå, se bildet på siden).

Katten vår vokste opp med tre hunder første månedene av livet og har siden oppført seg mer som en hun enn en katt. Vi har noen ganger lurt på om hun vet selv hva hun egentlig er, og har vurdert catdates med andre i håp om at hun skal skjønne at hun egentlig er en kosete liten pelsklump. Og siste tiden har hun faktisk forandret seg mot akkurat det.

Så da hun i dag kom løpende inn til kjæresten og stolt la ett insekt hun hadde drept foran ham var vi storfornøyd. Vi har gjort noe riktig, hun har katteinstinkter tenker vi. Helt til hun forsvinner rundt hjørnet og to sekunder senere kommer slepende på en pizzabit, og legger dem foran oss med samme stolte minen. Vi har ennå ett stykke å gå…