Dette med stereotypene for barn er vanskelig, å finne balansen i å motvirke at de føler at noe er riktig å leke med eller kle seg i på grunn av kjønnet sitt uten å få dem til å føle at det motsatte er negativt heller. Man har jo presset fra leketøysindustrien og alt det der, og at folk som gir gaver uten å kjenne personligheten for godt gjerne kjøper veldig kjønnsspesifikke ting. Det er en utfordring, og hadde det ikke vært for at jeg synes foreldrene mine klarte det veldig bra så hadde jeg vært litt pessimistisk til det hele med tanke på egne barn.

Skulle også gjerne hatt et bedre begrep. For min del kunne vi beholdt feminisme for dem som mener det er viktigere å kjempe for kvinner (og i alle fall de som mener at menn kan lage sin egen versjon om de synes det er så viktig). Så kunne vi hatt likestillingsforkjemperne (bare sagt med et kortere og mer fengende ord) på midten som har like rettigheter og frihet fra fordommer og press for alle. Anti-rasisme og homofiles rettigheter kunne fint ha blitt fanget opp i samme uttrykket om det var opp til meg, om det hadde vært mulig å oppnå like mye selv om man omfavner mer. Jeg føler det blir litt mot hensikten til feminisme når man ber menn lage sin egen versjon eller slutte å syte, det blir som å si at menn og kvinner er så forskjellige at de ikke kan stå sammen mot samme mål. At menn ikke kan skjønne hvordan det er å være kvinne, og at kvinner ikke kan skjønne hvordan det er å være menn (selv skjønner jeg ikke nødvendigvis alle kvinner, betyr det at jeg ikke kan være feminist?)

Som alltid veldig enig i det du skriver om sex and the city. Jeg var negativt innstilt til serien i begynnelsen, jeg syntes den virket så veldig overfladisk, og følte ikke at den var min type serie i det hele tatt. Den er fortsatt ikke favoritten, men jeg likte den mye bedre etterhvert (verdens beste roomie var kjempefan og serier blir bedre når man ser dem fast sammen med bra folk). Den viste seg å ha mer dybde enn jeg først trodde, og er ikke så verst underholdning. Jeg hadde det kjempegøy med å se filmen på kino sammen med ei som var fan, det var perfekt for temakveld, og sånt er alltid moro.

Men selv om jeg ikke trodde det var serien for meg falt det meg ikke inn å tenke at folk som var fans automatisk måtte være overfladiske idioter. Typiske hollywood actionsfilmer og typisk hollywood romantiske komedier er heller ikke min greie, veldig mange av de beste menneskene jeg vet om liker en av delene.

Jeg husker jeg var overrasket over alt oppstyret rundt sex and the city i forhold til andre serier. Det er som du sier snakk om underholdning, men denne serien ble jo analysert fra hverandre. “Er sex and the city en feministisk serie eller ikke?” Hvorfor må ikke serier med mannlige hovedrolleinnehavere leve opp til eller feile sånne ting?

I mine favoritt tv-serier har man blant annet disse som hovedpersoner: en bigamist-familie, en husmor som selger hasj, en lege som tar svære doser vicodin, sier sjokkerende ting, og har seg med prostituerte.

Tror noen at dette sier noe om meg (bortsett fra at jeg har bra tv-seriesmak)? Nope. Men hadde jeg vært tilhenger av sex and the city så hadde jeg garantert vært en sånn som synes det er en god ide å bruke flere hundre dollar på sko og som bare er opptatt av meg selv. Makes sense!

Jeg tok forresten feil når det gjelder lønnsforskjeller, tenkte på etter alder, ikke årstall. De over 45 (eller noe, har det ikke foran meg nå) tjener det samme i forhold til menn i samme alder), men for de som er yngre så tjener man mer i forhold til menn på samme alder jo yngre man er. Vanskelig å si om det er fordi tidene forandrer seg eller om lønnsforskjellene blir større etterhvert som man har jobbet en stund (at menn går opp etterhvert i større grad enn kvinner). I alle fall må det forandringer i den yngre generasjonen til for at den skal gå oppover generelt, i alle fall frem til de som er 45 nå går av med pensjon.

(Ellers er jeg veldig takknemlig for den jobben som er gjort så langt, tror kanskje jeg har sagt det før, men man ser når man bor i USA at det har vært riktig å pushe det fremover som vi har gjort i Norge. Nå tror jeg vi aller mest trenger å oppmuntre hverandre til å ta gode valg (noe som inkluderer det politiske, legge til rette for gode valg).

Uansett – det er vanskelig å unngå “prinsessestereotypene” for småjenter i dag – veldig synd, synes jeg. Jeg har selv vokst opp med foreldre som har gitt meg bilder og dukker om hverandre og jeg har aldri tenkt noe spesielt over det. Min 5-åring i dag (på tross av at hun er en jente med utpreget tæl) ønsker seg Barbie og prinsesser, men leker nesten aldri med det – men hun ser ikke noe annet. En gjennomsnittlig lekebutikk i dag er håpløs.

Har skrevet et innlegg (http://trilisverden.blogspot.com/2009/03/vi-har-likestilling-bruk-den.html), men mener ærlig talt at vi har regulert mye – nå er det opp til oss! Jeg er også utrolig glad for at jeg bor i et land tilrettelagt for å gjøre hva vi vil – uansett kjønn, men det nytter ikke hvis vi har bestemt oss for at vi har tapt mot systemet i utgangspunktet.

Du har hatt negative erfaringar med ein del feministar, og skildrar godt dei fordommane som ofte får fritt spelerom i nokon miljø. Eg forstår veldig godt kva du meinar, men eg skulle ønske at dette mindretalet (håpar eg) feministar ikkje får monopol på likestillingsdebatten. Eg meinar det bør vere plass til alle i debatten, men me må respektere kvarandre til tross for forskjellig stil/retorikk/framgangsmåtar. Eg kan f.eks ikkje identifisere meg med kvinnegruppa Ottar, men prøver å respektere dei og ikkje la fordommane ta overhånd. Og så håpar eg at dei også aksepterar mange ulike typar feministar!
Men om ein kallar seg feminist eller ikkje er absolutt ikkje noko hovudpoeng for meg (sjølv om eg gjerne skulle ønske at det var eit mindre belasta begrep). Eg er meir opptatt av praktiske likestillingsspørsmål.
Eg trur du har rett i at noko av dette kan skuldast ei slags generasjonskløft mellom unge og eldre feministar, og at nokon fra den eldre garde tviheld på “fiendebildet” sjølv om verda har gått framover. Men samtidig synest eg det er veldig viktig å anerkjenne den jobben som er gjort før vår tid, og som gjer at me slepp å stå på barrikadane på samme måte.

Forresten: Det du skriv om fordommar og at ein feminist skal vere “slik og slik”, fekk meg til å tenke på mitt aller første blogginnlegg på CarriedAway sommaren 08. Eg skriv om “Sex and the City” og dei nedsettande karakteristikkane me som publikum blei utsatt for i samband med filmpremieren. Eg var allerede då opptatt av ein breiare og meir inkluderande feminisme.
Les gjerne heile innlegget her: http://ingacecilie.wordpress.com/2008/07/16/i-couldn’t-help-but-wonder…/

Når det gjeld lønnsforskjellen mellom kvinner og menn på 15%, så meiner eg at den har stått på stedet hvil i ca 20 år. Har ikkje statistikken framfor meg akkurat nå, men har lest dette utsagnet i mange artiklar nå i samband med kvinnedagen, f.eks her: http://www.dagsavisen.no/meninger/article402674.ece.
Dersom dette verkeleg stemmer, er det veldig overraskande og vitnar om at kvinner fortsatt velger veldig tradisjonelt (særleg etter at dei stiftar familie).
Eg er veldig enig med deg i at kvinner sjølve må ta ansvar for si eiga likestilling, ikkje minst når det gjeld karrierevalg og økonomi, og når det gjeld å sleppe mannen til heime (foreldreperm etc). Ein må vere bevisst at dei valga ein gjer får konsekvensar, og det er skremmande kor mange kvinner som nærmast gjer seg økonomisk avhengige av mannen (lite lurt når halvparten av ekteskap endar i skilsmisse..).

Heilt enig med deg: La oss ikkje male fanden på veggen og syte og klage! Me er komt veldig langt i Norge, og me er utruleg heldige. Eg vil gjerne vere ein positiv og humørfylt, pragmatisk og løysingsorientert feminist! Skulle forøvrig gjerne hatt eit kjønnsnøytralt ord i stadan for feminisme, for eg meinar dette dreier seg om begge kjønn. Derfor snakkar eg aller helst om likestilling.

Dette blei ein altfor lang kommentar (du får skumme gjennom den..) – men eg likar å diskutere med deg, Minnea! You go girl!!!

Man påvirker på den måten også. Når folk ser eller kjenner et fullstendig likestilt par som har det veldig bra sammen, så blir det et positivt ideal. En motvekt til samfunnsreglene som sier hvordan et forhold skal være og hvilken rolle man skal ha etter hvilket kjønn man er. Når man ser at det funker for andre kan man bli fristet til å tenke utenfor boksen når det kommer til forhold selv, og lage sine egne roller etter sine egne personligheter.

En positiv smitte-effekt altså.

(ikke at det skal være en sovepute for å hjelpe andre, jeg tror bare det finnes bedre måter å nå målet enn mye av det det prates om når det kommer til feminisme. Jeg savner mer hvordan går vi frem, og mindre så ille er det og debatter om hvem som er mest undertrykket)

Jeg mener på ingen måte at det ikke er viktig å kjempe for likestilling ennå (for ikke å snakke om sette pris på alt som har blitt gjort, jeg har som deg virkelig sett hvor viktig det har vært etter å ha bodd en stund i USA, og jeg snakker nok varmere om norsk feminisme her enn jeg gjør i bloggen). Likestilling er et midtpunkt, altså ikke noe man noen gang kan få for mye av, og ikke noe vi har fullstendig i dag (verken for menn eller kvinner).

Det jeg er lei av er svartmalingen, og det er ikke noe alle feminister gjør, men det er en tendens jeg ser ofte. Man snakker mye om alt som er negativt, men uten å foreslå noen løsning. Jeg får noen ganger inntrykk av at det viktigste er å få banket inn i hodet til alle andre hvor ille det faktisk er, ikke å få forandret noe.

Jeg har alltid sett på kjønnsdiskriminering og rasisme og homofobi og andre fordommer (bønder vs folk i byen o.l) som noe som kommer av vaner og lite kunnskap, de som har mest problemer med folk som er annerledes er de som har minst erfaring med folk som er annerledes enn dem selv. Folk har ikke fordommer for å være slemme, det er vel mer en redsel (ikke for å forsvare folk med fordommer, men skal man bekjempe noe må man prøve å forstå det). Beste måten å forandre ting er å være den som tør å være annerledes (i noen tilfeller har man ikke noe valg, som ved rasisme for eksempel), og for hver ny person som kommer til så blir det enklere og enklere. Det er ikke mange år siden jeg ikke visste om en eneste offentlig homofil person i hjembygda mi (og jeg tipper jeg hadde visst om det), ingen kom ut av skapet før de hadde flyttet til en by og slått seg ganske til ro der. Og selv det var stort oppstyr første gangen, jeg vet ikke hvor mange ganger jeg hørte om det, og jeg verken bodde der eller syntes det var noe å snakke om. Det var nytt og uvant og folk har mye tid i små bygder. Det er fortsatt ikke det enkleste i verden, men mange har fulgt etter i de få årene siden og det ser ut til å ha gått ganske så greit. Man kan komme ut av skapet uten at jeg informeres en gang, det synes jeg er stort. Folk finner ut at homofile ikke er så skumle likevel når det er noen de kjenner. Akkurat som eldre som har vært rasistiske og redd for innvandrere plutselig får en oppvekker når de kommer på eldrehjem og den koseligste pleieren er fra et av de landene. Tenk de er ikke så ille.

Derfor irriterer det meg så veldig når man skal bli fortalt at det ikke er noen vits i å prøve, ingenting forandres, alt er som før. Jeg irriterer meg over at folk som jobber i et typisk “manneyrke” og forteller at de ikke har møtt noe særlig motbør fortelles at de tar feil. At de bare ikke legger merke til det. Og dessuten kommer yrket til å gå ned i lønn om det kommer flere kvinner til, for det finnes en konspirasjon som bestemmer at yrkene med kvinner skal ha lav lønn uansett hva de er (og det er for all del ikke fordi kvinnene aksepterer mindre lønn eller ikke bryr seg om å prøve å gå opp et hakk, det er oss mot verden, det er konspirasjonen som gjør det sånn). Eller at studenter som opplever det motsatte av diskriminering bør holde kjeft for de kommer til å skjønne så fort de kommer ut i arbeidslivet.

Hvordan kan det være feminisme å skremme jenter fra å bli det de vil?

Jeg irriterer meg også (og har vært veldig overrasket) over hvor mye fordommer som finnes blant feminister. Og igjen, langt fra alle, men hos mange. Man akker og stønner over jenter som er annerledes enn man selv og er ivrig etter å forklare dem. Jeg ser på den motebloggende generasjonen under oss og har positive og negative inntrykk. Jeg tenker at noen av dem kan virke litt overfladiske og borskjemte noen ganger, men yay for at de driter i janteloven, og yay for at de populære ikke er de som er eklest mot andre. Midt i den mest usikre alderen synes jeg der er fremskritt siden da min generasjon var der. Jeg blir litt overrasket når folk skal diskutere hva som har skjedd bare basert på at de er interesserte i klær og moter. De stakkars undertrykte småjentene, hva har skjedd, har vi hatt en backlash? Mange kritiserer at andre har en slags “uniform” samtidig som de skaper en selv. Viser man for mye hud er man undertrykket mannen, dekker man til håret er man undertrykket mannen, man skal balansere fint på midten for å aksepteres som ikke-undertrykket. Jeg er lei av dobbeltmoralen. Jeg trodde feminisme handlet om å kjempe for like rettigheter og mindre fordommer, og så bam skal man skakke mer dritt om jenter som ser feil ut enn folk som faktisk prøver å hindre andre i å stille likt.

En del tror nok jeg er anti-feminist fordi jeg kritiserer feminisme, og jeg har fått høre at jeg har fordommer mot feminister og ikke skjønner at de ikke er som jeg tror. Så forklares det med teskje at en feminist bare er en person som mener alle skal ha like rettigheter (eller at kvinner også er mennesker, for det aner jo ikke folk flest i 2009). Det var det fine bildet jeg også hadde av feminisme, helt til folk begynte å snakke så himla mye om andre ting. Jeg har en liten bismak av feminisme fordi jeg føler det er et ord som misbrukes, ofte til å opphøye seg selv ved å være nedlatende. Eller til å synes synd på seg selv. Hadde jeg opplevd mindre fordommer innenfor feminisme enn “utenfor” (og det finnes individer begge steder så det er snakk om generelt, eller av det jeg hører mest om, muligens de som skriker høyest) så hadde jeg vurdert å kalle meg feminist (eneste aberet er at jeg fortsatt synes ordet mangler å være kjønnsnøytralt)

Kjæresten til broren til min kjæreste (og vennene hennes) er erkefeminister.På fest på nyttårsaften var jeg eneste person som ikke gikk i protesttog flere ganger i uka, jobbet frivillig ved en abortklinikk eller noe lignende og gikk i t-skjorte som sa “dette er hvordan en winona-feminist ser ut” (winona er skolen de går på). Og jeg digger dem. De er av den positive typen, de himler ikke med øynene over folk som føler at det ikke er så vanskelig å være jente, og jeg har aldri hørt dem snakke nedlatende om jenter som er forskjellige fra dem.

Det finnes også flere feminister i bloggerbyen som jeg identifiserer meg med og er enig med (du er en av dem). Jeg tror ikke alle feminister er fæle, men jeg synes begrepet er lett å misbruke til å påvirke negativt heller enn positivt. Jeg kritiserer tendenser, jeg mener ikke alle feminister er med på dem. Jeg diskuterte slagordet “feminism is the radical notion that women are people” med svigerinnen (som har krus med påskriften), og spurte om det var så “radical” i dag. Hun sa seg enig i at det ikke var det, og nevnte samtidig at hun kjente eldre feminister som hadde behov for å tviholde på at det var akkurat like ille som før. Det virker som noen føler seg truet av at verden går fremover etter å ha definert seg som feminist i årevis, på samme måte som eldre kvinner som har vært husmødre noen ganger føler seg truet av at den yngre generasjonen jobber og er mer likestilte. De har en viss posisjon i sin verden, og om verden forandrer seg kan de miste den posisjonen, og hva er de da?

Men tilbake til poenget, jeg ser ikke på feminister som en negativ gruppe, der er bare så mye som blandes inn som jeg ikke er med på (igjen, ikke av alle). Det er ikke så viktig for meg hvem som har det verst, når vi kan bruke tiden på å forbedre ting til det bedre for begge kjønn. Jeg synes det blir så mye prat, men at lite blir gjort. Og at det er alt for lite fokus på det positive.

Har ikke noe å utsette på din post, bortsett fra at jeg skulle ønske litt mer info rundt at kvinner har 15% lavere lønn enn menn. For eksempel at denne prosenten går nedover hvert år (positivt, og sannsynligvis fordi en generasjon som tok andre valg forsvinner mens en ny og mer likestilt kommer til). Og at det er naturlig at kvinner har lavere lønn i år når vi tross alt har kvinner fra eldre generasjoner som har prioritert hus og hjem mens mennene har prioritert jobb, selv om den yngste generasjonen er helt likestilt vil det fortsatt være en skeivhet i lønnsstatistikken, helt til det kun er likestilte generasjoner igjen.

I tillegg til at det er mest opp til oss å få samme lønn (vi må prioritere og tørre, vi kan ikke bare vente på at det skal skje av seg selv). Akkurat det er du inne på, jeg har bare savnet det i andre poster som nevner samme statistikken.