Ikke “ekte” norsk
oh no, annerledes!
Psykolade har skrevet en post om spørsmålene man får når man er adoptert, og jeg kjenner meg igjen selv om jeg ikke er det selv. Min beste venninne da jeg var yngre var adoptert fra India, og jeg husker så godt oppfølgingsspørsmålet som alltid kom etter at folk hadde spurt hvor hun var fra: “jaa, men hvor er du egentlig fra?”
Jeg skjønner at folk er nysgjerrige, jeg får tross alt spørsmål om hvor jeg er fra flere ganger i uka, senest da jeg var på butikken i dag. Og selv om jeg kan bli litt lei noen ganger så plager det meg ikke at folk spør. Men dette oppfølgingsspørsmålet irriterer meg litt. For hvor er man egentlig fra? Er man ikke fra der man føler seg fra? Jeg tenker at dette er noe man vet best selv, hvor man er fra, derfor blir det litt frekt når man etter å ha fått svar føler at man må stille spørsmål ved svaret. Jeg vet bedre enn deg og du er ikke egentlig fra Norge er du vel.
Jeg er ikke helt sikker på rekkefølgen, men jeg bodde i alle fall et par år i nabokommunen da jeg var liten. Muligens de to første årene av livet mitt. Dette ofrer jeg ikke en tanke når folk spør meg hvor jeg er fra. Sykkylven sier jeg, og det er det. Jeg ser ikke helt poenget med å skulle nevne at “jeg ble født i Ålesund (siden vi ikke har sykehus i Sykkylven), så bodde på Stranda, og så i Sykkylven”, når jeg ikke husker noe av det. Jeg bodde også halve tiden på sykehus de to første årene av mitt liv på grunn av nyreproblemer, men jeg tror folk hadde sett passe rart på meg om jeg hadde sagt jeg var fra sykehuset.
Men ser man “annerledes” ut så skal man tvinges til å innrømme at man er fra landet man ikke husker noe av, ikke kan språket til, og aldri har vært i siden. Bare ikke tro du kan lure oss, vi ser det på deg. Jeg husker å ha sagt ting som “det har du såå etter moren din” til venninnen min noen ganger for så å komme på etterpå at de egentlig ikke delte noen gener, så jeg har problemer med å forstå denne radaren mange ser ut til å ha når det kommer til folk fra andre land (andre ikke-hvite land). Jeg kan skjønne hvorfor asiatere stirrer når de ser en normann for eksempel, siden de ofte er vant til at alle har samme hårfarge og andre likheter. Men i Norge burde det seriøst ikke være snakk om at noen ser annerledes ut, vi er jo fullstendig forskjellige alle sammen. Vi har hårfarger fra blond til sort (jeg har hatt begge selv), og hud fra gjennomsiktig til solariumsavhengig. Vi har folk som tar plastisk kirurgi til de ender opp med kroppsfasonger mennesker ikke kommer i. Og midt i alt dette klarer folk å ha en alarm som går av når de går forbi noen som har foreldre fra et annet land *ANNERLEDES ANNERLEDES* Det slutter aldri å overraske meg.
Hvorfor er det sånn?
Når jeg forteller folk her borte at jeg er norsk, får jeg ofte tilleggsspørsmål om hvorfor jeg da ikke er blond og blåøyd. Jeg vet ikke helt hva man skal svare på det. Må man forklare hvorfor man ikke lever opp til andres fordommer, lissom?
Bare så trist at amerikanerne ikke forsår norsk. For da kunne jeg gjøre som eldste datteren (adoptert fra Kina) til et par jeg kjenner fra Trondheim. Da de besøkte Oslo og noen spurte hvor hun opprinnelig var fra, for hun så jo ikke norsk ut, smilte ungen stort og sa: “Nei, æ e trønder, æ!”
Skulle likt å se ansiktene til de som spurte!
Heh, men iblant blir man også så redd for å såre at man vikler seg inn i rare situasjoner. En av kontorkameratene mine er utlending, men da vi fikk kontor sammen så var ikke dansken min god nok til at jeg kunne høre aksenten hans — han prater veldig bra, og er lettere for meg å forstå enn de fleste dansker…
Jeg var overbevist om at han var annengenerasjonsinnvandrer, så da vi ble kjent spurte jeg ikke hvor han kommer fra. Men etter flere måneder ble det åpenbart at han hadde brukt det meste av livet sitt andre steder, fordi han henviste til det at han var utlending i diskusjoner. Da ble det i stedet pinlig at jeg hadde kjent fyren i et halvt år uten å vite hvor han kom fra. Men jeg fikk da spurt til slutt!
enig, men samtidig er det jo også sånn at vi ofte er generelt opptatt av hvor folk kommer fra. når man hører folk med andre dialekter, folk man aldri har sett før; det hører liksom med til spørsmålene. da jeg var yngre var jeg mer nysgjerrig på hvilke land folk var adoptert fra, men det handlet ikke så mye om å påpeke det åpenbare (du SER ikke “norsk” ut) som det handlet om nysgjerrgihet; på hvordan det var å være adoptert, om man følte tilknytning til det landet, hvilket land det var (geografitimene var ennå friskt i minnet). selv har jeg alltid vært enormt opptatt av røtter, og det er først de siste årene jeg begynte å unnlate å legge til at jeg EGENTLIG kommer fra ei lita øy utafor Harstad, ffordi jeg bodde åtte år der.
men tilbake til starten av innlegget mitt: jeg kan i alle fall kjenne meg igjen i det, når man er innflytter til oslo for eksempel. da “hører” man jo at du ikke er fra oslo, så hvor? og det er jo litt det samme. jeg “ser” at du ikke har generasjoner med nordmenn (eller gjerne kvite) mennesker bak deg, så hvor stammer du fra?
jeg tror ikke det er vondt ment. men gode intensjoner har ikke alltid god ettervirkning. akkurat som at jeg ikke tror at norge er fullt av rasister, men heller at summen av alle fordommene en møter som mørk i norge til slutt oppleves som en “samlet” rasisme.
Nå har jeg ikke lest Psykolades post, men min erfaring er at når du er i tvil om folks intensjoner, så er intensjonene egentlig gode. Jeg tror at når folk spør “hvor kommer du egentlig fra”, så er det hyggelig ment. En del av small-talken. Noe jeg godt kunne ha spurt om selv (uten at jeg kan huske å ha gjort det) både av nysgjerrighet og for å finne tråder som kan holde samtalen i gang. Jeg synes det blir litt hårsårt og ta seg nær av et slikt spørsmål.
Interessant innlegg! Jeg er veldig opptatt av adopsjon for tiden, fordi jeg i studiesammenheng holder på med temaet. Så hvis jeg møter folk som ser adopterte ut har jeg egentlig bare lyst til å spørre dem om ALT som har med det å gjøre, tilknytningsproblematikk, det å føle seg annerledes, om forholdet de har til opprinnelseslandet, om de vil at den “utenlandske” delen av dem skal anerkjennes eller ikke osv. Men det er vanskelig å få seg selv til å spørre, for man har jo egentlig ikke noe med det. Jeg tror det er ganske forskjellig hvor privat folk syns slike ting er, men det er jo nettopp det som er poenget, at folk må få velge selv når de vil dele det.
På ungadoptert.no ligger det mange artikler om adoptert identitet, spennende lesning!
Marina: Ah, det hadde jeg glemt. Man blir litt bortskjemt av å bo i Minnesota, her møter jeg folk som kan mer om Norge enn meg, og som snakker gebrokkent norsk til meg bare der hører accenten min. Men jeg hadde en svensk venninne i Boston, brunette, og hun ble møtt med overraskende blikk når hun fortalte at hun var fra Sverige. Kanskje ikke så rart siden svensker i amerikanske filmer og tv-serier utelukkende er blonde, lettkledde, og sier jaaa? til alt.
Kamikaze: Hehe, kjenner til problemet, jeg har også vanskelig for å høre om folk har accent på engelsk, med mindre den er sterk.
Men her borte er det greit å spørre hvor folk er fra uansett, siden mange kommer fra andre stater. Og så spør jo alle hvor jeg er fra (bortsett fra en del utlendinger som ikke hører at jeg har accent, I <3) , så da kan jeg bare spørre i retur. Men jeg har vært i situasjoner hvor jeg har vært litt redd for å insinuere at folk er fra andre land i tilfelle de ikke er det.
Men du må ikke være flau over å ikke ha spurt, det er jo mulig at du har visst det hele tiden, at noen andre har sagt det til deg f.eks, og at du derfor ikke har hatt noen grunn til å spørre.
Vaarloek: Neida, jeg skjønner at det ikke er vondt ment. Og å spørre første gangen er helt naturlig, det er å vise interesse. Det er når man ikke aksepterer svaret man får og må spørre videre at jeg synes det er litt unødvendig. Man gjør det liksom klart at man ikke vil snakke om det når man ikke nevner det når man først får spørsmålet.
Samtidig synes jeg det er dumt om man skal måtte være for forsiktig også, så jeg har vært litt frem og tilbake i om dette er greit. Det kommer veldig an på hvordan man spør. Å si at du er ikke sånn ekte norsk er du vel, som mannen i psykolade-posten gjorde er for dumt. Å ville lære mer om ting og bli bedre kjent med folk derimot er bare hyggelig, og da er det litt uheldig om man er så lei av rare spørsmål fra før at man automatisk blir irritert.
Einar: Som sagt over så tror jeg de aller fleste mener det godt. Og at man spør hvor noen er fra synes jeg ikke det er noe galt med i det hele tatt, det var dette behovet for å ikke godta svaret jeg har undret meg over.
Margrethe: Det er et vanskelig tema å skulle spørre om, fordi man ikke aner hvilke erfaringer personen har med slike spørsmål fra før. Om man har opplevd negative ting i forhold til å ikke se norsk ut kan spørsmål man får fordi man ser annerledes ut bringe det frem. Andre igjen synes det er gøy å ha røtter i andre land og snakker gjerne om det. Jeg har for eksempel lært mye om Sør-Korea fordi jeg har en venninne som er adoptert derfra og som er veldig interessert i landet.
Ellers må jeg anbefale Hannes Hjørne når det kommer til adopsjon. Hun har skrevet noen veldig fine poster om temaet, særlig om tilknytningsproblematikk:
http://hannej.blogspot.com/search/label/adopsjon
Men det pinlige var at jeg brukte enda et halvår til på å forsøke å regne ut hvor han kom fra uten å lykkes, og til sist spurte jeg! Og det ble en sånn rar samtale
“Hvor kommer du fra, egentlig?”
“Eh, hva mener du med det? Jeg er dansk?”
“Jamen du pleier jo å snakke om dansker som om du ikke var en?”
“Jeg er oppvokst i Marocco, det vet du vel?”
“Eh, nei… ”
og så forsøkte jeg å forklare at jeg hadde trodd han var dansk.
Hehe, men det er jo egentlig et kompliment da, det betyr at han snakker bra dansk. Jeg blir alltid glad når utlendinger nekter å tro at jeg også er det, fordi engelsken min er perfekt i deres ører.
Engelskmenn (og en del skotter – kommer an på hvor godt de hører etter) tar meg for å være skotte, det er moro.:-D Jeg er også blitt spurt om jeg er australsk (i Seattle i fjor sommer…), engelsk (da jeg var yngre, har mista poshengelsken min nå) og irsk. Bare så synd at jeg aldri har greidd å opparbeide meg de same språkferdighetene i tysk og fransk…
Det er gøy, det hjelper ikke hvor mange ganger jeg får høre at det er sexy med accent, jeg vil helst høres helt amerikansk ut.
Å bli så god i et språk man ikke bor i landet til derimot tror jeg man skal være temmelig språkgeni for å klare.
Jeg vet ikke om jeg får barn noen gang, men så lenge jeg kan huske har det alltid vært mer aktus i mitt hode med (utenlands)adopsjon enn biologiske barn. Derfor har jeg nok også hele livet hatt antenner på slike ubetenksomme ting. Har mange ganger reagert på det du nevner her. Det jeg reagerer aller mest på er folk som skiller mellom biologiske barn og adopterte barn i samme søskenflokk. Gjerne ved å kalle de biologiske “deres egne”. Media er helt konsekvente på slikt når det gjelder kjendisunger. Hver gang de ramser opp ungene til Brangelina, feks, så må de bruke spalteplass på å klargjøre hvilke av de som er adopterte, og hvilke som er biologiske. Som om noen skulle ha latt være å få med seg det fra før, liksom.
Ja det har jeg også tenkt over, det med barna til jolie og pitt. Men så har ikke kjendisblader akkurat evnen til å si noe som helst uten at det blir støtende på en eller annen måte.
Men jeg tror (håper) det er enklere å være adoptert nå enn før, at verden går litt fremover. Jeg kjenner også folk som bare har fine opplevelser med det.
ah. nå hadde jeg ikke lest psykolades post, og DEN kommentaren var teit. “ikke ekte norsk”, lol. hva skal det liksom bety? hvem er “ekte” norsk? sukk.
Jeg er også litt overrasket over at sånt skal være så veldig, veldig om å gjøre å poengtere og skille ut. Denne ekte norsk-heten skjønner jeg ikke så mye av. Kan vi ikke bare si det sånn, at om man føler seg norsk nok til å definere seg som norsk, så er man norsk nok, og ferdig med det?
Når det er sagt, tror jeg absolutt at verden går framover. I barnehagen til Lillesøster er det et salig mangfold av familiesammensetninger, etnisitet, dialekter, aksenter og hudfarger. Der er det ingen, verken foreldre eller barn, som hever så mye som et øyenbryn.
Takk for anbefalingen av adopsjonspostene mine, forresten!
Vaarloek: Jupp, det blir bare for dumt..
Hanne: Nettopp, det er ikke tingen å skulle være bedreviter på, man vet best selv hva man er. Det blir så feil å skulle definere andre som noe de ikke føler seg som. Men som du sier så er verden (og norge) i forandring, og det skal ikke noe mer til enn at folk blir vant til ting før det er helt normalt.
Adopsjonspostene dine er fantastiske. Min første tanke var omg, jeg kjenner så mange som er adoptert, hvordan er det mulig at jeg ikke ante noe av dette? Og du forklarer det så bra. Jeg kommer til å sende link hver gang jeg hører noen nevne ordet. Kunnskap og forståelse er viktig!
Ikke undervurder forskjellen det gjør å være blond her i landet!
Jeg bleket faktisk håret mitt engang, og det var som om jeg kom inn i et annet land, eller plutselig var en annen person. Alle oppførte seg totalt annerledes.
Men dumme meg foretrekker faktisk å være en avviker…
off ja. Spørstmålet: kor er du eigentleg i frå? får meg til å fryse på ryggen.