Mixed feelings – kvinnedagen
Meg som Tobias
Jeg er vant til å skjønne at jeg er mann i følge mange definisjoner. Når psykologtesten i den teite menn og kvinner boka (og på NRK) avslører at jeg er enten mann eller lesbisk, når kvinner i fellesskap klager på mennene sine og jeg automatisk begynner å forsvare meg selv, når menn klaget over damer og jeg nikket gjenkjennende fordi det samme irriterte meg når det kom til eksen. Når vi spiser ute og servitørene alltid tipper feil og gir meg kjærestens måltid og meg hans, til og med Singstar forteller meg på en høflig måte at jeg ikke eier sangstemme men i det minste gjør det hakket bedre på sanger med mannlig vokal.
Det som har overrasket meg mer, og som jeg ikke har tenkt over før siste tiden, er at jeg mangler delen av å være kvinne som gjør meg til et offer. Ikke fordi jeg aldri har opplevd kjønnsdiskriminering, for det har jeg selvfølgelig (jeg tror ikke det er til å unngå), men fordi det ikke har preget den jeg har blitt eller hva jeg har oppnådd. Fordommer basert på kjønn har irritert meg, men ikke hindret meg i å være meg.
Og jeg innser at jeg har løsningen på kjønnsproblematikken, hun arrangerer kvinnedagen i hjembygda i dag, noe hun har gjort så lenge jeg kan huske, og hun er dama som oppdro meg til å være et individ fremfor alt annet – mammaen min.
Jeg leser Virrvarrs tanker om kjønnsroller i barnebøker og hva man skulle være på karneval og kvinners roller i barne/ungdomsbøker og jeg innser at dette ikke var en issue da jeg var liten. Da vi hadde karneval i barnehagen eller gikk julebukk kunne jeg være hva jeg ville (begrenset av hva vi hadde å lage kostymer av), av det jeg husker var jeg pink panter, klovn, detektiv, og en av de tre røverne i kardemommeby. Eneste kjønsspesifikke jeg kommer på var pippi, og jeg er ganske sikker på at jeg aldri var prinsesse eller noe i den duren. Jeg tenkte ikke over at det skulle være feil av meg å være disse, og jeg fikk ikke noe negativ tilbakemelding såvidt jeg kan huske. Da jeg var med i barneteater var jeg Tobias i tårnet, og løsskjegg hadde måttet til uansett hvilket kjønn jeg hadde vært på den alderen.
Jeg leste også bøker i fleng, og selvfølgelig hadde mange av dem typiske jente og gutteroller. Men av en eller annen grunn (sannsynligvis fordi jeg var oppdratt til at vi er individer) slo det meg ikke at jeg skulle identifisere meg med jentene i bøkene. Jeg identifiserte meg med den jeg kjente meg mest igjen i, eller så mest opp til, uansett hvilket kjønn personen var. Hva de gjorde var viktigere enn om de var gutt eller jente, mann eller dame. Jeg så for eksempel opp til både Pippi og Hercule Poirot, uten å tenke at jeg var nærmere Pippi fordi jeg var skandinavisk ung og jente, mens Poirot var en eldre belgisk mann med snurrebart. Det var ikke det belgiske eller barten som gjorde Poirot til en god detektiv, i mitt hodet var det mer sannsynlig at jeg kunne bli som Poirot. for jeg var flink til å løse oppgaver, like sterk som Pippi derimot (eller eier av en kiste full av gullpenger) kom jeg sannsynligvis aldri til å bli.
Jeg leser Carried Away om å være kvinne på foredrag. “Mi erfaring gjenspeglar statistikken: Mange unge kvinnelege stipendiatar og mange eldre mannlege professorar. Hierarkiet på mange møter er ofte påfallande forutsigbart. Dei mannlege professorane sitter fremst og snakkar desidert mest, med den største sjølvsagthet. Me i den yngre garde setter oss oftast langt bak til tross for at det er ledige plassar lenger framme, og me tar sjeldan ordet uoppfordra.”
Enda en aha opplevelse, i det nettopp avsluttede studiet i økonomi og ledelse var jeg ofte den som satt på fremste rad og rekte opp hånda og bablet i vei til tross for at jeg ikke kjente noen i klassen. I noen klasser pleide jeg å se etter om noen andre hadde noe å si før jeg rakk opp hånda selv, for å ikke ta helt over. Resultatet har vært utelukkende positivt, lærere har satt pris på debatt, og jeg har blitt kjent med folk i klassen fordi de har lagt merke til ting jeg har sagt og kommet bort og kommentert eller diskutert videre etterpå. Jeg har sagt fra og argumentert når jeg har vært uenig med professore og blitt møtt med respekt, i flere tilfeller har eldre mannlige professorer innrømmet at jeg har rett, uten noen form for bitterhet. Jeg har danset seiersdansen over å få et spørsmål rett etter mange andre hadde svart feil, og det har vært helt greit.
Nå høres jeg kanskje ut som en uredd person som liker oppmerksomhet, noe som langt fra sannheten. Egentlig er jeg småsjenert rundt nye mennesker (noen ganger veldig, andre ganger ikke noe særlig, jeg er rar sånn), og få ting gjør meg mer nervøs enn når alle ser på meg. Å åpne munnen var ikke akkurat det første som falt meg inn der jeg satt som liten nordmann blant en masse skoleflinke amerikanere med en masse kunnskap de lirte av seg på sin perfekte engelsk. En av klassene første semesteret var “Mass Media and Politics”, med for det meste journalisme og political science studenter som hadde vært på skolen et par tre år allerede og hatt internships hos kjente politikere og mediehus. Av alle klasser jeg hatt tatt tror jeg denne var den med elever som virkelig kunne å snakke for seg. Selv kunne jeg ikke navnet på en eneste lokal politiker og glemmer alt av engelskkunnskaper så fort jeg blir senter for oppmerksomhet.
Men ikke en eneste gang slo det meg at det skulle være vanskelig å si noe fordi jeg var jente. Når jeg blir nervøs av å snakke i forsamlinger har det nok mest med at jeg har gått noen år på en skole med elendig miljø og vært vant til at der finnes folk i forsamligen som vil bruke enhver sjanse til å vri noe jeg sier eller gjør til en mulighet til å gjøre narr av meg. Men fortid og grunn var ikke så viktig, det er uansett bare jeg som kan forandre på det nå. Så jeg tvinger meg selv, usikkerhet til tross. Jeg vet at den første gangen er det verste, så jeg hopper i det. Jeg rekker opp hånda selv om jeg kan høre mitt eget hjerte og kjenner varmen bre seg til rødfarge i ansiktet. Jeg forklarer hva jeg tenker så godt jeg kan med de få engelske ordene jeg fortsatt husker. Og så er det over. Jeg føler meg kanskje dum, men jeg utfordrer meg selv for min egen del, fordi jeg ikke vil la denne usikkerheten hindre meg senere. Jeg vil venne meg til det. Når jeg etterhvert oppdager at formulering ikke er så viktig, at professore ofte synes det er mye bedre med en annerledes vinkel og et godt gjennomtenkt poeng enn å høre det samme “riktige” om og om igjen.
Jeg har opplevd kjønsdiskriminering, og kommer nok til å gjøre det igjen. Jeg har opplevd urettferdige ting som ikke har med kjønn å gjøre og kommer til å gjøre det igjen. Jeg putter det i samme sekk, samlingen av ting jeg er bevisst på, men som ikke får forandret valgene mine. Det hjelper enormt mye å ha foreldre som også er bevisste, det er nesten alt som skal til. Jeg har fått lov til å reagere. Om noen har prøvd å fortelle meg hvordan jeg ikke får være uten noen god grunn, så får de dobbel dose i retur. Jeg hadde foreldre som skjønte isteder for å kjefte da jeg fikk nedsatt ordenskarakter fordi jeg snakket for mye med en gutt i klassen i timene. Jeg hadde blitt advart på foreldremøte (sammen med vitser om at vi var interesserte i hverandre for gutter og jenter kan jo ikke snakke sammen uten), og hadde gutten fått samme advarselen skulle jeg hørt på dem og oppført meg bedre. Men når jeg hørte at han hadde fått utelukkende skryt skjønte jeg fort at jeg var bråkete i forhold til de andre jentene, mens han var flink og stille i forhold til guttene, altså en elendig grunn og ikke noe å høre på. Det var irriterende, men det forandret meg ikke. At mamma hadde hatt de samme lærerne i sin tid hjalp nok saken, men jeg tror nok de hadde trodd meg uansett. Vi hadde en slags uskreven pakt om at de stolte på meg og jeg gjorde meg fortjent til det. Og foreldres holdninger trumfer faktisk samfunnet generelt når de er gode nok.
Jeg har ikke vokst opp med troen på at det finnes en stor konspirasjon mot kvinner der ute, at vi alltid kommer til å være undertrykte uansett hva. Jeg har ikke fått høre at kvinnediskriminering finnes over alt og at jeg bare er naiv og ikke ser hva som foregår bak ryggen min om jeg ikke legger merke til det alltid. Jeg har ikke fått høre at erfaringene til de som føler at noe går bra er mindre verdt enn erfaringene til de som føler seg diskriminert. Jeg har ikke vokst opp med holdningen om at utfordringer skal møtes ved å være sinna og synes synd på seg selv fordi det er vanskelig. Jeg har vokst opp med å støtte hverandre til å oppnå det vi vil, å fokusere på målet heller enn hva som ligger i veien. At man ved å få til noe gjør det enklere for andre. Jeg har vokst opp med å ta valg basert på alle faktorene, ikke gjøre det som passer meg best basert på noen ting og så klage på det som ikke passer meg etterpå. Jeg har vokst opp med likestilling som noe som har med å få ta de valgene man ønsker på lik linje med andre, ikke som en klubb hvor man tilbringer mesteparten av tiden på å diskutere hva et begrep betyr, gremmes over hvor fælt man har det og fordele skyld i hytt og pine uten å tenke over egne fordommer. Hvor man definerer folk av samme kjønn som riktig og ikke riktig. Ler litt sammen med dem som er like man selv over dem som har misforstått, og setter hvordan man ser ut som høyeste kriterie for om man er likestilt eller ikke.
Jeg har blandede følelser for denne dagen.
Hei Minnea! Som vanleg skriv du veldig bra, men eg sitter igjen og lurer på eit par ting.
1. Kvifor baserar du dine følelsar rundt kvinnedagen kun på eigne erfaringar? Du skriv om korleis du har klart å ikkje la kjønn og evt diskriminering gå inn på deg eller endre valga dine. Det er jo nettopp dette likestilling handlar om! At menn og kvinner skal ha like muligheter og rettigheter, og kunne handle og gjere sine valg uavhengig av kjønn. Mange (både kvinner og menn) sliter nok meir med dette enn kva du har gjort. For meg handlar kvinnedagen om nettopp dette – å vise solidaritet med alle dei som opplever diskriminering i større grad enn kva det eg sjølv gjer.
2. Kven snakkar du om i dei siste setningane? “..ikke som en klubb hvor man tilbringer mesteparten av tiden på å diskutere hva et begrep betyr, gremmes over hvor fælt man har det og fordele skyld i hytt og pine uten å tenke over egne fordommer. Hvor man definerer folk av samme kjønn som riktig og ikke riktig. Ler litt sammen med dem som er like man selv over dem som har misforstått, og setter hvordan man ser ut som høyeste kriterie for om man er likestilt eller ikke.”
Er det alle som feirar kvinnedagen? Feministar generelt? Eller har du hatt negative erfaringar med ei mindre gruppe..? Eg heller mot sistnevnte alternativ.. Eg er sjølvsagt enig med deg i at det du beskriver ikkje er bra – men det er ikkje mitt inntrykk at denne karakteristikken er gyldig for feministar flest. Eg er også lei av heile debatten rundt “kva er ein feminist?” eller “kva er korrekt feminisme?” osv. Eg skulle ønske me kunne legge dette bak oss og heller diskutere viktige saker. Eg er nok ein pragmatisk (heller enn teoretisk) feminist! Eg ønsker meg ein brei og inkluderande debatt rundt likestillingsspørsmål – i stadan for krangling rundt detaljar og merkelappar. Det er plass til alle! Les gjerne mitt 8.mars innlegg der eg utdjupar dette! Eg vil veldig gjerne vite kva du meinar om det eg skriv der, kva du evt har “blanda følelsar” for.
Klem fra Inga-Cecilie (som også er fra ei lita bygd fra vestlandet, og som med største sjølvsagthet spela Josef i julespelet på barneskulen)
Hei! Takk for kommentar, lettet over å få spørsmål istedet for å få fortalt hva jeg mener (som jeg må innrømme var det jeg ventet når jeg skrev posten).
Jeg mener på ingen måte at det ikke er viktig å kjempe for likestilling ennå (for ikke å snakke om sette pris på alt som har blitt gjort, jeg har som deg virkelig sett hvor viktig det har vært etter å ha bodd en stund i USA, og jeg snakker nok varmere om norsk feminisme her enn jeg gjør i bloggen). Likestilling er et midtpunkt, altså ikke noe man noen gang kan få for mye av, og ikke noe vi har fullstendig i dag (verken for menn eller kvinner).
Det jeg er lei av er svartmalingen, og det er ikke noe alle feminister gjør, men det er en tendens jeg ser ofte. Man snakker mye om alt som er negativt, men uten å foreslå noen løsning. Jeg får noen ganger inntrykk av at det viktigste er å få banket inn i hodet til alle andre hvor ille det faktisk er, ikke å få forandret noe.
Jeg har alltid sett på kjønnsdiskriminering og rasisme og homofobi og andre fordommer (bønder vs folk i byen o.l) som noe som kommer av vaner og lite kunnskap, de som har mest problemer med folk som er annerledes er de som har minst erfaring med folk som er annerledes enn dem selv. Folk har ikke fordommer for å være slemme, det er vel mer en redsel (ikke for å forsvare folk med fordommer, men skal man bekjempe noe må man prøve å forstå det). Beste måten å forandre ting er å være den som tør å være annerledes (i noen tilfeller har man ikke noe valg, som ved rasisme for eksempel), og for hver ny person som kommer til så blir det enklere og enklere. Det er ikke mange år siden jeg ikke visste om en eneste offentlig homofil person i hjembygda mi (og jeg tipper jeg hadde visst om det), ingen kom ut av skapet før de hadde flyttet til en by og slått seg ganske til ro der. Og selv det var stort oppstyr første gangen, jeg vet ikke hvor mange ganger jeg hørte om det, og jeg verken bodde der eller syntes det var noe å snakke om. Det var nytt og uvant og folk har mye tid i små bygder. Det er fortsatt ikke det enkleste i verden, men mange har fulgt etter i de få årene siden og det ser ut til å ha gått ganske så greit. Man kan komme ut av skapet uten at jeg informeres en gang, det synes jeg er stort. Folk finner ut at homofile ikke er så skumle likevel når det er noen de kjenner. Akkurat som eldre som har vært rasistiske og redd for innvandrere plutselig får en oppvekker når de kommer på eldrehjem og den koseligste pleieren er fra et av de landene. Tenk de er ikke så ille.
Derfor irriterer det meg så veldig når man skal bli fortalt at det ikke er noen vits i å prøve, ingenting forandres, alt er som før. Jeg irriterer meg over at folk som jobber i et typisk “manneyrke” og forteller at de ikke har møtt noe særlig motbør fortelles at de tar feil. At de bare ikke legger merke til det. Og dessuten kommer yrket til å gå ned i lønn om det kommer flere kvinner til, for det finnes en konspirasjon som bestemmer at yrkene med kvinner skal ha lav lønn uansett hva de er (og det er for all del ikke fordi kvinnene aksepterer mindre lønn eller ikke bryr seg om å prøve å gå opp et hakk, det er oss mot verden, det er konspirasjonen som gjør det sånn). Eller at studenter som opplever det motsatte av diskriminering bør holde kjeft for de kommer til å skjønne så fort de kommer ut i arbeidslivet.
Hvordan kan det være feminisme å skremme jenter fra å bli det de vil?
Jeg irriterer meg også (og har vært veldig overrasket) over hvor mye fordommer som finnes blant feminister. Og igjen, langt fra alle, men hos mange. Man akker og stønner over jenter som er annerledes enn man selv og er ivrig etter å forklare dem. Jeg ser på den motebloggende generasjonen under oss og har positive og negative inntrykk. Jeg tenker at noen av dem kan virke litt overfladiske og borskjemte noen ganger, men yay for at de driter i janteloven, og yay for at de populære ikke er de som er eklest mot andre. Midt i den mest usikre alderen synes jeg der er fremskritt siden da min generasjon var der. Jeg blir litt overrasket når folk skal diskutere hva som har skjedd bare basert på at de er interesserte i klær og moter. De stakkars undertrykte småjentene, hva har skjedd, har vi hatt en backlash? Mange kritiserer at andre har en slags “uniform” samtidig som de skaper en selv. Viser man for mye hud er man undertrykket mannen, dekker man til håret er man undertrykket mannen, man skal balansere fint på midten for å aksepteres som ikke-undertrykket. Jeg er lei av dobbeltmoralen. Jeg trodde feminisme handlet om å kjempe for like rettigheter og mindre fordommer, og så bam skal man skakke mer dritt om jenter som ser feil ut enn folk som faktisk prøver å hindre andre i å stille likt.
En del tror nok jeg er anti-feminist fordi jeg kritiserer feminisme, og jeg har fått høre at jeg har fordommer mot feminister og ikke skjønner at de ikke er som jeg tror. Så forklares det med teskje at en feminist bare er en person som mener alle skal ha like rettigheter (eller at kvinner også er mennesker, for det aner jo ikke folk flest i 2009). Det var det fine bildet jeg også hadde av feminisme, helt til folk begynte å snakke så himla mye om andre ting. Jeg har en liten bismak av feminisme fordi jeg føler det er et ord som misbrukes, ofte til å opphøye seg selv ved å være nedlatende. Eller til å synes synd på seg selv. Hadde jeg opplevd mindre fordommer innenfor feminisme enn “utenfor” (og det finnes individer begge steder så det er snakk om generelt, eller av det jeg hører mest om, muligens de som skriker høyest) så hadde jeg vurdert å kalle meg feminist (eneste aberet er at jeg fortsatt synes ordet mangler å være kjønnsnøytralt)
Kjæresten til broren til min kjæreste (og vennene hennes) er erkefeminister.På fest på nyttårsaften var jeg eneste person som ikke gikk i protesttog flere ganger i uka, jobbet frivillig ved en abortklinikk eller noe lignende og gikk i t-skjorte som sa “dette er hvordan en winona-feminist ser ut” (winona er skolen de går på). Og jeg digger dem. De er av den positive typen, de himler ikke med øynene over folk som føler at det ikke er så vanskelig å være jente, og jeg har aldri hørt dem snakke nedlatende om jenter som er forskjellige fra dem.
Det finnes også flere feminister i bloggerbyen som jeg identifiserer meg med og er enig med (du er en av dem). Jeg tror ikke alle feminister er fæle, men jeg synes begrepet er lett å misbruke til å påvirke negativt heller enn positivt. Jeg kritiserer tendenser, jeg mener ikke alle feminister er med på dem. Jeg diskuterte slagordet “feminism is the radical notion that women are people” med svigerinnen (som har krus med påskriften), og spurte om det var så “radical” i dag. Hun sa seg enig i at det ikke var det, og nevnte samtidig at hun kjente eldre feminister som hadde behov for å tviholde på at det var akkurat like ille som før. Det virker som noen føler seg truet av at verden går fremover etter å ha definert seg som feminist i årevis, på samme måte som eldre kvinner som har vært husmødre noen ganger føler seg truet av at den yngre generasjonen jobber og er mer likestilte. De har en viss posisjon i sin verden, og om verden forandrer seg kan de miste den posisjonen, og hva er de da?
Men tilbake til poenget, jeg ser ikke på feminister som en negativ gruppe, der er bare så mye som blandes inn som jeg ikke er med på (igjen, ikke av alle). Det er ikke så viktig for meg hvem som har det verst, når vi kan bruke tiden på å forbedre ting til det bedre for begge kjønn. Jeg synes det blir så mye prat, men at lite blir gjort. Og at det er alt for lite fokus på det positive.
Har ikke noe å utsette på din post, bortsett fra at jeg skulle ønske litt mer info rundt at kvinner har 15% lavere lønn enn menn. For eksempel at denne prosenten går nedover hvert år (positivt, og sannsynligvis fordi en generasjon som tok andre valg forsvinner mens en ny og mer likestilt kommer til). Og at det er naturlig at kvinner har lavere lønn i år når vi tross alt har kvinner fra eldre generasjoner som har prioritert hus og hjem mens mennene har prioritert jobb, selv om den yngste generasjonen er helt likestilt vil det fortsatt være en skeivhet i lønnsstatistikken, helt til det kun er likestilte generasjoner igjen.
I tillegg til at det er mest opp til oss å få samme lønn (vi må prioritere og tørre, vi kan ikke bare vente på at det skal skje av seg selv). Akkurat det er du inne på, jeg har bare savnet det i andre poster som nevner samme statistikken.
Nå har jeg lest hele posten din og jeg er så innmari enig med deg, har kommentert der!
Gratulerer med dagen på etterskudd! Da får vel jeg ta meg tid til å skrive den sedvanlige kvinnedagsposten, jeg også.. Gikk jo ikke i tog og satt hjemme hele kvelden og holdt mannekjæresten min i hånda, så føler meg ganske ufeministisk..
Forresten er jeg ganske enig i mye av det du skriver ovenfor. Samtidig kan jeg jo også kan se at de som argumenterer på et mer teoretisk/filosofisk grunnlag om maskulinitetens hegemoni faktisk også har et poeng.. For eksempel er uforholdsmessig store andeler av sykdomsforskning gjort på menn. Hva om kvinner har andre behov som faktisk blir ignorert? Selv er jeg også av den pragmatiske sorten, men kanskje vi burde slå et slag for kvinner som ikke kan gjøre det selv, om bare en gang i året?
Feminisme/Likestilling er en holdning, så hva man gjør på en bestemt dag har ingenting å si for om man er (god) feminist eller ikke. Å sitte hjemme og holde kjæresten man har et likestilt forhold til i hånda kan være right on det.
Man påvirker på den måten også. Når folk ser eller kjenner et fullstendig likestilt par som har det veldig bra sammen, så blir det et positivt ideal. En motvekt til samfunnsreglene som sier hvordan et forhold skal være og hvilken rolle man skal ha etter hvilket kjønn man er. Når man ser at det funker for andre kan man bli fristet til å tenke utenfor boksen når det kommer til forhold selv, og lage sine egne roller etter sine egne personligheter.
En positiv smitte-effekt altså.
(ikke at det skal være en sovepute for å hjelpe andre, jeg tror bare det finnes bedre måter å nå målet enn mye av det det prates om når det kommer til feminisme. Jeg savner mer hvordan går vi frem, og mindre så ille er det og debatter om hvem som er mest undertrykket)
Tusen takk for langt og godt svar, Minnea!
Eg forstår godt kva du meinar, og er hjertens enig med deg! Ville berre utfordre deg til å utdjupe litt meir.
Du har hatt negative erfaringar med ein del feministar, og skildrar godt dei fordommane som ofte får fritt spelerom i nokon miljø. Eg forstår veldig godt kva du meinar, men eg skulle ønske at dette mindretalet (håpar eg) feministar ikkje får monopol på likestillingsdebatten. Eg meinar det bør vere plass til alle i debatten, men me må respektere kvarandre til tross for forskjellig stil/retorikk/framgangsmåtar. Eg kan f.eks ikkje identifisere meg med kvinnegruppa Ottar, men prøver å respektere dei og ikkje la fordommane ta overhånd. Og så håpar eg at dei også aksepterar mange ulike typar feministar!
Men om ein kallar seg feminist eller ikkje er absolutt ikkje noko hovudpoeng for meg (sjølv om eg gjerne skulle ønske at det var eit mindre belasta begrep). Eg er meir opptatt av praktiske likestillingsspørsmål.
Eg trur du har rett i at noko av dette kan skuldast ei slags generasjonskløft mellom unge og eldre feministar, og at nokon fra den eldre garde tviheld på “fiendebildet” sjølv om verda har gått framover. Men samtidig synest eg det er veldig viktig å anerkjenne den jobben som er gjort før vår tid, og som gjer at me slepp å stå på barrikadane på samme måte.
Forresten: Det du skriv om fordommar og at ein feminist skal vere “slik og slik”, fekk meg til å tenke på mitt aller første blogginnlegg på CarriedAway sommaren 08. Eg skriv om “Sex and the City” og dei nedsettande karakteristikkane me som publikum blei utsatt for i samband med filmpremieren. Eg var allerede då opptatt av ein breiare og meir inkluderande feminisme.
Les gjerne heile innlegget her: http://ingacecilie.wordpress.com/2008/07/16/i-couldn’t-help-but-wonder…/
Når det gjeld lønnsforskjellen mellom kvinner og menn på 15%, så meiner eg at den har stått på stedet hvil i ca 20 år. Har ikkje statistikken framfor meg akkurat nå, men har lest dette utsagnet i mange artiklar nå i samband med kvinnedagen, f.eks her: http://www.dagsavisen.no/meninger/article402674.ece.
Dersom dette verkeleg stemmer, er det veldig overraskande og vitnar om at kvinner fortsatt velger veldig tradisjonelt (særleg etter at dei stiftar familie).
Eg er veldig enig med deg i at kvinner sjølve må ta ansvar for si eiga likestilling, ikkje minst når det gjeld karrierevalg og økonomi, og når det gjeld å sleppe mannen til heime (foreldreperm etc). Ein må vere bevisst at dei valga ein gjer får konsekvensar, og det er skremmande kor mange kvinner som nærmast gjer seg økonomisk avhengige av mannen (lite lurt når halvparten av ekteskap endar i skilsmisse..).
Heilt enig med deg: La oss ikkje male fanden på veggen og syte og klage! Me er komt veldig langt i Norge, og me er utruleg heldige. Eg vil gjerne vere ein positiv og humørfylt, pragmatisk og løysingsorientert feminist! Skulle forøvrig gjerne hatt eit kjønnsnøytralt ord i stadan for feminisme, for eg meinar dette dreier seg om begge kjønn. Derfor snakkar eg aller helst om likestilling.
Dette blei ein altfor lang kommentar (du får skumme gjennom den..) – men eg likar å diskutere med deg, Minnea!
You go girl!!!
Et velskrevet og veldig bra innlegg med tanker og meninger jeg i høy grad identifiserer meg med! Kult!
Dette er ikke et enkelt tema, men jeg er veldig enig i grunnholdningen din. I steden for å lete etter det egentlige problemet i en situasjon er det noen ganger lettvindt å henge merkelappen “diskriminering” på den for å slippe å utfordre seg selv. Mange jenter har litt lett for det, synes jeg.
Uansett – det er vanskelig å unngå “prinsessestereotypene” for småjenter i dag – veldig synd, synes jeg. Jeg har selv vokst opp med foreldre som har gitt meg bilder og dukker om hverandre og jeg har aldri tenkt noe spesielt over det. Min 5-åring i dag (på tross av at hun er en jente med utpreget tæl) ønsker seg Barbie og prinsesser, men leker nesten aldri med det – men hun ser ikke noe annet. En gjennomsnittlig lekebutikk i dag er håpløs.
Har skrevet et innlegg (http://trilisverden.blogspot.com/2009/03/vi-har-likestilling-bruk-den.html), men mener ærlig talt at vi har regulert mye – nå er det opp til oss! Jeg er også utrolig glad for at jeg bor i et land tilrettelagt for å gjøre hva vi vil – uansett kjønn, men det nytter ikke hvis vi har bestemt oss for at vi har tapt mot systemet i utgangspunktet.
Inga-Cecilie: Du er av de beste å diskutere med, nesten litt for bra, jeg blir engasjert og ender med å skrive lange avhandlinger
Skulle også gjerne hatt et bedre begrep. For min del kunne vi beholdt feminisme for dem som mener det er viktigere å kjempe for kvinner (og i alle fall de som mener at menn kan lage sin egen versjon om de synes det er så viktig). Så kunne vi hatt likestillingsforkjemperne (bare sagt med et kortere og mer fengende ord) på midten som har like rettigheter og frihet fra fordommer og press for alle. Anti-rasisme og homofiles rettigheter kunne fint ha blitt fanget opp i samme uttrykket om det var opp til meg, om det hadde vært mulig å oppnå like mye selv om man omfavner mer. Jeg føler det blir litt mot hensikten til feminisme når man ber menn lage sin egen versjon eller slutte å syte, det blir som å si at menn og kvinner er så forskjellige at de ikke kan stå sammen mot samme mål. At menn ikke kan skjønne hvordan det er å være kvinne, og at kvinner ikke kan skjønne hvordan det er å være menn (selv skjønner jeg ikke nødvendigvis alle kvinner, betyr det at jeg ikke kan være feminist?)
Som alltid veldig enig i det du skriver om sex and the city. Jeg var negativt innstilt til serien i begynnelsen, jeg syntes den virket så veldig overfladisk, og følte ikke at den var min type serie i det hele tatt. Den er fortsatt ikke favoritten, men jeg likte den mye bedre etterhvert (verdens beste roomie var kjempefan og serier blir bedre når man ser dem fast sammen med bra folk). Den viste seg å ha mer dybde enn jeg først trodde, og er ikke så verst underholdning. Jeg hadde det kjempegøy med å se filmen på kino sammen med ei som var fan, det var perfekt for temakveld, og sånt er alltid moro.
Men selv om jeg ikke trodde det var serien for meg falt det meg ikke inn å tenke at folk som var fans automatisk måtte være overfladiske idioter. Typiske hollywood actionsfilmer og typisk hollywood romantiske komedier er heller ikke min greie, veldig mange av de beste menneskene jeg vet om liker en av delene.
Jeg husker jeg var overrasket over alt oppstyret rundt sex and the city i forhold til andre serier. Det er som du sier snakk om underholdning, men denne serien ble jo analysert fra hverandre. “Er sex and the city en feministisk serie eller ikke?” Hvorfor må ikke serier med mannlige hovedrolleinnehavere leve opp til eller feile sånne ting?
I mine favoritt tv-serier har man blant annet disse som hovedpersoner: en bigamist-familie, en husmor som selger hasj, en lege som tar svære doser vicodin, sier sjokkerende ting, og har seg med prostituerte.
Tror noen at dette sier noe om meg (bortsett fra at jeg har bra tv-seriesmak)? Nope. Men hadde jeg vært tilhenger av sex and the city så hadde jeg garantert vært en sånn som synes det er en god ide å bruke flere hundre dollar på sko og som bare er opptatt av meg selv. Makes sense!
Jeg tok forresten feil når det gjelder lønnsforskjeller, tenkte på etter alder, ikke årstall. De over 45 (eller noe, har det ikke foran meg nå) tjener det samme i forhold til menn i samme alder), men for de som er yngre så tjener man mer i forhold til menn på samme alder jo yngre man er. Vanskelig å si om det er fordi tidene forandrer seg eller om lønnsforskjellene blir større etterhvert som man har jobbet en stund (at menn går opp etterhvert i større grad enn kvinner). I alle fall må det forandringer i den yngre generasjonen til for at den skal gå oppover generelt, i alle fall frem til de som er 45 nå går av med pensjon.
(Ellers er jeg veldig takknemlig for den jobben som er gjort så langt, tror kanskje jeg har sagt det før, men man ser når man bor i USA at det har vært riktig å pushe det fremover som vi har gjort i Norge. Nå tror jeg vi aller mest trenger å oppmuntre hverandre til å ta gode valg (noe som inkluderer det politiske, legge til rette for gode valg).
Stine: Veldig kult! Jeg liker slike kommentarer når jeg føler jeg skriver ting jeg liksom ikke skal si
Trili: Jupp, om mulig diskriminering blir en sovepute så kan vi fort gå i motsatt retning av det egentlig målet.
Og så veldig enig i at man må ha følelsen av at målet er mulig for å gidde å kjempe, jeg er veldig redd for denne “ikke tro det vil nytte” holdningen.
Dette med stereotypene for barn er vanskelig, å finne balansen i å motvirke at de føler at noe er riktig å leke med eller kle seg i på grunn av kjønnet sitt uten å få dem til å føle at det motsatte er negativt heller. Man har jo presset fra leketøysindustrien og alt det der, og at folk som gir gaver uten å kjenne personligheten for godt gjerne kjøper veldig kjønnsspesifikke ting. Det er en utfordring, og hadde det ikke vært for at jeg synes foreldrene mine klarte det veldig bra så hadde jeg vært litt pessimistisk til det hele med tanke på egne barn.