Feminismedebatten som går i sirkel
Jeg har sett med litt forundring på utseendedebatten som selvfølgelig blusset opp i forbindelse med kvinnedagen. Ikke fordi det overrasket meg at den kom, men fordi den splitter i et forsøk på aksept, og skaper to sider som begge gjør det samme og oppfatter den andre siden likt. Jeg ser det som en sirkel.
Jeg tror det begynte med at feminisme gjorde et opprør mot det som kalles skjønnhetstyranniet, at det finnes visse forventninger til hvordan kvinner skal se ut. Det har vært ment som et dytt i retning man trenger ikke å følge disse reglene. Det er lov til å være kvinne og ikke barbere leggene. Det er lov til å være kvinne og ikke bry seg om sminke og sko. Det er lov til å være kvinne og ha kort hår og aldri gå i kjole. Denne delen synes jeg er positiv, jeg vil ikke ha andre forventninger til meg selv enn det som er til menn. Jeg vil ikke at noe ikke skal være lov. Og selv om jeg personlig ikke har opplevd noe negativt ved å være usminket jente med kort hår i praktiske klær så vet jeg at det er forskjellig i ulike deler av landet og i forskjellige kretser. Jeg er for å kjempe for aksept for å være praktisk eller å få lov til å ikke passe inn i idealer.
Men så har det etterhvert blitt skapt et motideal. I iveren over å gjøre praktisk til det positive har det motsatte blitt det negative. I mange debatter kan det føles som om det ikke er mulig å ha interesse for noe som helst som har blitt oppfattet som “feminint” uten at det betyr at man gir etter for samfunnet. Det kan ikke ligge i personligheten. Man kan føle at man må la være for å bevise at man er en god feminist. Denne reagerer jeg litt på. Jeg kjenner menn som barberer seg både oftere enn jeg gjør og grundigere enn jeg gjør (det skal ikke så mye til, men dog). Og da mener jeg ikke Jan-Thomas typen, men gutter som ikke kjenner andre gutter som gjør det samme, og ikke har idoler som gjør det, men som bare har kommet til at de foretrekker det. Kjæresten vasker og ordner håret hver dag, noe jeg ikke gidder, det betyr ikke at han er undertrykket eller følger et ideal, han har ingen kompiser som bryr seg om hår. En venninne av meg da vi var små klagde en stund over at en av naboguttene alltid kom på besøk og ville leke med barbie, hun hadde ikke noe imot besøk av ham men hun var drittlei av barbie, og han fikk ikke nok. Siden han var gutt hadde han ingen barbiedukker selv, og turte sikkert ikke ønske seg det. Han skjønte at han som gutt helst ikke skulle liker dem, men han gjorde det allikevel. Når det finnes gutter som interesserer seg for slike ting må det finnes jenter som genuint gjør det også. Jeg synes det må være akkurat like lov som det å ikke være “feminin”.
I alle fall eksisterer det en slags stereotype av feminister og noe som kan oppfattes som et ideal. Resultatet er at feminister som føler at de ikke passer inn i den boksen har fått behov for å gi uttrykk for at de også finnes. Så de skriver poster om at de er feminister selv om de ikke ser ut som en stereotype feminist. At man er feminist selv om man barberer leggene. At man har blondeundertøy selv om man er opptatt av like rettigheter og lignende. Sånn jeg oppfatter de av disse jeg har lest er de ment som “hey, vi er her også”. En synliggjøring av bredde innenfor feminismen.
Eksempel på en post er her (ikke beste eksempelet, men fant ikke noe bedre i farten).
Problemet med disse postene er at de i iveren på å synliggjøre seg selv og få aksept på at man kan være feminist selv om man har disse “feminine” interessene noen ganger kommer i fare for å ta avstand til stereotypen. Plutselig er det å bruke tid på utseende positivt mens å ikke gjøre det er negativt. Man kan si at en feminist kan være pen (og samtidig indikere at det ikke er pent, eller at det er stygt, å ikke sminke seg eller ikke barbere leggene eller lignende).
Her føler feministene fra første avsnitt seg skviset ut. Plutselig føles det som om den “moderne” feminist er utseendefiksert og at det er gammeldags og utdatert å ikke være det. Plutselig skrives det post etter post til forsvar for “sur og sinna” feministen. Vi er her ennå er det meningen å si. Men så kan det lett oppfattes som “vi er her ennå, ikke alle feminister har blitt undertrykte og gir etter for samfunnets idealer”. Og så har man det gående.
Et par eksempler på “stygg og sur og stolt av det” poster er her og her.
Jeg synes denne debatten virker splittende på hele feministbegrepet. Selv om det ikke kommer frem direkte så indikeres det ofte at man gjør det riktige mens det andre gjør er litt feil. Det må gå an å ta oppgjør med både stereotyper og idealer uten å gjøre det motsatte til et mot-ideal. Når broren min har mekking av bil som hovedinteresse er det ingen som beskylder ham for å gjøre det for å bevise sin maskulinitet, selv om det er en typisk mannlig hobby. Det må være like lov for kvinner som interesserer seg for mote å ha det som interesse uten å bli beskyldt for å gå med kjoler eller høyhælte sko fordi de føler de må bevise sin feminitet. På akkurat samme måte som det må være lov for jenter å mekke bil (noe jeg gjorde i dag faktisk, men det har mer med bilen min å gjøre enn interesse må jeg innrømme), og for gutter å interessere seg for klær (og etterhvert som kjønnsrollene brytes ned har det blitt mye vanligere). Jeg er for å bryte ut av boksene uten å måtte bygge en ny boks. Det er en utfordring når det finnes alle mulige slags forventninger og press i samfunnet, men løsningen er ikke nødvendigvis å gjøre det riktig å gjøre det motsatte. Målet må være at det er lov å gjøre det motsatte.
Må gjøre oppmerksom på at postene det er linket til ikke er valgt ut som de beste eksemplene på poster som tar avstand mens de forsvarer sin egen form, poenget var ikke å få frem hva som er feil, bare eksempler for hver side (jeg tok det jeg hadde oppe allerede)
Dette er kanskje det beste og mest nyanserte innlegget om feminisme jeg har lest siden jeg begynte å lese blogger om temaet!
Jeg er nok blant dem som roper fra kroken; at jeg er her jeg også – og at jeg er en svoren feminist, selv om jeg ikke passer inn i den stereotype oppfatningen av hva en feminist er. Bakgrunnen min for endelig å snakke høyt om det, er at jeg tror det tjener sakens formål å ha fokus på bredden blant oss – og at det må være aksept for det at vi også er forskjellige.Feminister har et felles fokus, men er ingen homogen gruppe av den grunn – det ser jeg heller ingen grunn til at vi skal etterstrebe uansett hvilken ende av forfengelighetsskalaen vi befinner oss på. Jeg liker det du skriver om: Målet må være at det er lov å gjøre det motsatte. For meg er det det feminismen handler om – retten og muligheten til å kunne velge
Det stemmer at dette er en debatt som går i sirkel, men den har ikke de samme deltakerne gang på gang. Det å trekke frem utseende, sminking, barbering etc når man skal diskutere feminisme er noe man først og fremst må betrakte som “nybegynner”-takter, i mangel av noe bedre ord. Så leser man litt mer, oppdaterer seg og finner ut at dette har vært diskutert til døde mange ganger, og så flytter man gjerne over til mer relevante temaer.
Når Flopsy og fr.martinsen nevner utseende i innleggene om surfeminisme, så leser jeg begge som de er oppgitte over at det i det hele tatt skal være tema, mer enn at de egentlig forsvarer noe som helst.
Og når debatten blusser opp igjen innimellom er det fordi det kommer nye til som ikke har vært med på foregående diskusjoner. Det syns jeg forsåvidt er bra, at det er et tema som fenger og at man får nye deltakere. Så får man heller holde ut noen omganger med folk som sparker inn åpne dører.
Curly: Det var siste kommentaren jeg hadde ventet meg! Føles litt som om jeg sitter alene i en krok og kaster småstein. Jeg kritiserer feminister, men passer ikke akkurat inn hos idiotene som mener likestillingen har gått for langt (nei nå er verden alt for lite urettferdig liksom). Hører liksom ikke til i noen leir, men klarer ikke holde meg unna temaet (for jeg vil så gjerne at dere skal lykkes, selv om jeg foretrekker å kalle meg likestillingsforskjemper eller noe i den duren om jeg først må bruke et ord, så har jeg samme målet). Takk i alle fall, det var en veldig fin kommentar å få
Jeg er enig i at det kan være positivt å vise bredden. Det er veldig få som kalles seg feminister i forhold til hvor mange jeg tror som egentlig står for de samme verdiene. Jeg tror det er viktig å få frem at det ikke er hva man gjør som betyr noe, men hvorfor man gjør det. At det ikke er noe galt i å lakke neglene fordi man synes det er gøy med farger, mens det ikke er så bra om man føler man må lakke neglene hver dag for å være bra nok, sånn for å ta et ekstremt banalt eksempel.
Jeg tenker at jeg ikke vil feminisme skal være sånn som de musikk-interesserte som ikke kan like noe som er mainstream, og som ender opp med å ta avstand fra band eller artister de pleide å like om de ender opp med å bli populære. Når man lar være å like noe bare fordi mange liker det (fordi man er redd for å virke som om man liker det bare fordi mange liker det), så streber man også etter et ideal. Det handler ikke om å være seg selv. Det spiller ingen rolle om idealet er det samme som i samfunnet forøvrig eller om det er idealet i den kretsen man vanker. Et anti-ideal er like fullt et ideal.
Saccarina: Jeg synes jeg stadig leser ting som har med utseende å gjøre fra “erfarne” feminister, så lenge det handler om å være det motsatte av idealene. Jeg har lest mye som kan oppfattes som at man er bedre enn andre kvinner fordi man ikke bryr seg. At man hever seg over idealene i motsetning til andre.
Selvfølgelig kommer det teite irrelevante innlegg fra begge sider, men jeg tror ikke man kan avfeie alle som forsvarer sin rett til å gjøre noe som oppfattes som feminint og ønsker å telle like mye som feminist som “nybegynnere som ikke vet bedre”. Curly over her nevner at hun “endelig snakker høyt om det”. Kanskje har det ikke blitt diskutert til døde, men heller avfeid gang på gang? Samtidig som det aldri slutter helt å snakkes om hvor positivt det er å være motsatt av idealet, eller hvor negativt det er å se ut som man følger idealet (kanskje mest av den siste).
Det jeg synes er interessant er at i de postene jeg har sett hvor noen snakker om å være feminist uten å være stereotypen så kommer det alltid andre feminister og himler med øynene over at de ikke har skjønt at utseende ikke har noe med saken å gjøre. Vi har skjønt at du er pen, now shut up. Å ha interesser innenfor utseende likestilles med å prøve hardt å være pen fordi man tror det er stygt å ikke sminke seg eller ikke føler seg bra ut uten. Man kan male på fritiden og bli sett på som kreativ, liker man å sette sammen antrekk derimot er man overfladisk, og en sånn som forsøker å være pen fordi hun tror det er viktig. Jeg har fortsatt til gode å se noen kommentere en post om utseende som går andre veien og si at døh, det spiller ingen rolle, feminisme har ikke noe med utseende å gjøre. Det er lov å si at den stygge sinna-feministen finnes, det er ikke lov å si at den moteinteresserte feministen finnes (og nå bruker jeg andres ord her, personlig synes jeg ikke man er stygg fordi man ikke sminker seg eller går med praktiske klær, i så fall måtte jeg hatet meg selv mesteparten av tiden, og jeg føler meg tvert i mot temmelig komfortabel med hvem jeg er).
“Når Flopsy og fr.martinsen nevner utseende i innleggene om surfeminisme, så leser jeg begge som de er oppgitte over at det i det hele tatt skal være tema, mer enn at de egentlig forsvarer noe som helst.”
På samme måte som hva kaller vi dem? forfengeligfeministene? skriver at de finnes fordi de er oppgitt over stereotypen som er der (og som ikke bare er en myte, den holdes stadig i live selv om det kanskje er av et fåtall – når fåtallet er høylydt blir det lett sett på som flere, og i alle fall om de ikke blir motsagt av andre feminister) og kanskje at de føler det finnes et ideal innenfor feminismen som de ikke føler seg bekvem med.
Det er ikke det at jeg tar Flopsy og Martinsen i verste mening, jeg sier at det ser ut til å være to grupper som skriver av samme grunn og samtidig tar hverandre litt i verste mening. Jeg tror ikke noen mener noe negativt om den andre (Flopsy er jo seriøst av de hyggeligste og mest diplomatiske vi har, uansett tema, hun må lenger ut på landet med både sur og stygg for min del, og jeg kommer fra så langt ut på landet det er mulig å komme omtrent, så det blir vanskelig). Men begge typen poster kan oppfattes negativt om man vil. Føler man seg som det omvendte er det lett å føle seg tråkket på selv om det ikke er ment sånn. Det var det jeg forsøkte å få frem (skal øve meg på å få frem ting med færre ord, men jeg har egentlig gjort det en stund, og det går ikke så bra akkurat).
Et eksempel på hvordan det lett kan tolkes forskjellig, to kommentarer på samme avsnittet i Curly’s post:
1. “Jeg skjønner virkelig ikke hva “sexy” undertøy og røde negler har å gjøre med feminisme. Ærlig talt, skriver du dette for å overbevise menn om at ja, også vi feminister er “ekte” kvinner?”
2. “Jeg tror budskapet skulle være at sexy undertøy ikke har en døyt med feminisme å gjøre? At hvem som lakker neglene ikke korrelerer med hvem som er feminist?”
Samme posten, samme lille sitatet, bare ett egentlig budskap. Men det kan tolkes så vidt forskjellig etter hvem som leser.
Den toeren der kom fra meg, og jeg sa den mest for å legge litt lokk på debatten — og jeg leste da også Curlys post som at utseende ikke skal stoppe noen fra å være feminist, aka at det ikke er en korrelasjon mellom neglelakk og feministisk ståsted.
For, som deg, begynner jeg å være lei av utseendediskusjonen. Samtidig har Sacca rett, det kommer nye til og vi kan ikke bare blåse av dem (det likte jeg jo selv særdeles dårlig for noen måneder siden). Og dørene som sparkes inn er ikke åpne heller — når ikke engang likestillingsentusiaster har vært med på diskusjonen før (for let’s face it, det som alle har hørt før i bloggeby er ikke ting alle har hørt før utenfor). Så vi får nok bare la det stå til. Og så får vi starte nye diskusjoner selv
Mener du at kvinner ikke er utsatt for et konformitetspress hva angår utseende. Altså i mye høyere grad enn menn? Er det bare fordi man har interesse for mote og sminke at mange ser seg nødt til å bruke mye tid til å iscenesette kroppen slik at den passer inn i det noen til enhver tid oppfatter som pent?
Hvis det bare dreier seg om interesser, så må jeg jo si at det er forunderlig at det stort sett er kvinner som har disse interessene/hobbyene. .Jeg synes analysen din er for enkel.
Kamikaze: Bloggerbyen er ikke verdens navle akkurat nei, og når det blir så mange misforståelser er det ikke rart at ting blusser opp igjen eller aldri helt avsluttes heller.
Blåstrømpe: Neineinei, det har jeg vel ikke sagt? Hadde det vært bare snakk om interesser så hadde det jo ikke vært noe problem, det som gjør det hele vanskelig er jo at presset er der samtidig som det må være lov å ha interessene. Altså å finne en måte å bekjempe presset uten å samtidig være nedlatende mot folk som genuint interesserer seg for tingene.
Idealene er (eller har i alle fall stort sett vært) at kvinner skal være feminine mens menn skal være maskuline. Det er et problem, for jeg tror ikke personligheten eller interessene våre bestemmes av hvilket kjønn vi er (da er det i så fall rart at så mange flere gutter for eksempel bryr seg om klær nå enn før, det eneste som har forandret seg er at det er mer akseptert, man har samme genene)
Mitt poeng er at om vi synes det er galt at kvinner skal være feminin for å være riktige kvinner og at det er feil å være maskulin, mens at menn skal være maskuline for å være riktige menn mens det er feil å være feminin, så kan vi ikke bare snu på det. Vi kan ikke si at en likestilt verden er en der alle menn er typisk feminine og alle kvinner er typisk maskuline, målet burde være en verden der alle kan være seg selv, uansett hva det er.
Noe som selvfølgelig ikke er lett, det er mye enklere å skape anti-idealer enn å bare bryte ned idealene som er der. Så jeg synes vi bør tråkke veldig forsiktig når det kommer til slike ting, passe på at vi ikke bare gjør vondt verre (ved å for eksempel bygge en ny boks folk skal presses inn i)
Men er kvinner i mye større grad utsatt for et konformitetspress mht utseende enn menn?
Hvis så, kan ikke bekjempelsen av disse kravene også være et legitimt feministisk prosjekt?
Hvorfor har vi en gigantisk skjønnhetsindustri rettet i hovedsak mot kvinner?
Hvorfor blir kvinners utseende hyppig et tema fks når mediene omtaler politikere.
Og, er det et antiideal at man ønsker å møte verden relativt ubearbeidet.
Ellers må jeg si at jeg føler nyansene mangler litt, det virker som de eneste mulighetene som finnes er at man ikke sminker seg og ikke tenker over hvordan klær ser ut, eller at man tar silikon, gjør seg økonomisk avhengig av andre fordi man bruker så mye penger på klær, og har misformede ben fordi man stadig tvinger dem inn i skyhøye vonde sko.
Jeg synes for eksempel det er gøy med sminke, å se litt annerledes ut en gang i blant, men jeg sminker meg ikke til hverdags fordi jeg prioriterer andre ting (også kalt ikke gidder). Er jeg da en undertrykket person som gir etter en gang i blant, eller har jeg splittet personlighet?
Men du har ikke svart på mitt spørsmål. At du ikke føler deg bundet av et eventuelt konformitetskrav betyr vel ikke at det ikke er et problem ?
Kommentaren over var skrevet før som et videresvar på første kommentaren din. Angående siste:
Jeg tror presset er større på kvinner (utseende er oftere en issue, og man vurderes i større grad etter utseende), samtidig som jeg tror det er enklere for kvinner å være “maskulin” enn det er for menn å være feminin i dag.
At man har en stor skjønnhetsindustri rettet mot kvinner er en blanding av begge kravene, menn skal helst se ut som om de ikke bryr seg om utseende (selv om de også dømmes etter hvordan de ser ut, man har da et høy mørk og kjekk ideal selv om det er hakket verre å være lav man med høyhælte sko enn å være lav mann).
Forventningene er annerledes. Jeg kjenner menn som har fortalt meg i fortrolighet at om sminke hadde vært sosialt akseptert på gutter så hadde de definitivt sminket seg hver dag, men dette er ting man som menn ikke en gang kan si høyt.
Ellers er et av de mest reklamerte for produktene på amerikansk tv for tiden male enchancement piller, og har du møtt en mann som begynner å bli tynn i håret? Man skulle tro hele verden dreide seg om hår.
Utseendepresset er der for begge kjønn, selv om det på noen områder er verre for kvinner. Jeg mener det er viktig å bekjempe dette presset, og har aldri sagt noe annet. Jeg synes ikke det er å skape et anti-ideal å møte verden ubearbeidet som du kaller det (jeg gjør det jo selv).
Det som er å skape et anti-ideal er om man føler seg bedre enn andre jenter fordi man ikke sminker seg eller disse tingene, eller om man ser ned på jenter som gjør det eller stempler dem som undetrykte og svake bare på grunn av det faktum at de gjør det, uten å vite noe om hvorfor. Når man sier at alle jenter som sminker det gjør det fordi det etterstreber å være pen fordi samfunnet sier de skal være pene så er man nedlatende. Lar man være å gjøre noe som helst fordi man trives best med det, uten å tro at det gjør man bedre enn andre, så er man heller et godt eksempel og en positiv innflytelse. Skjønner du forskjellen?
Forrige kommentaren var svar på det første du skrev, holdt på å svare på den andre når siste kom.
Og for å si det kort, man kan motvirke at andre føler seg bundne av et komformitetskrav uten å skulle binde dem til et annet komformitetskrav, og det er jeg for! (for å jobbe for å løse problemet, ikke for å samtidig skape et nytt problem)
Jeg skjønner hva du mener . Det jeg ikke kan forstå er at mange kvinner eksplisitt sier at de ikke vil kalle seg feminister fordi noen få mener at sminke eller moteinteresse er antfeministisk.
Tja, jeg skjønner godt at folk folk er skeptisk til å joine en gruppe hvor noen av medlemmene vil se ned på dem. Greit nok om man hadde fått mye igjen for å være med, men om det positive ikke veier opp for det negative så er det vel naturlig.
Sånn jeg ser det får jeg ikke gjort noe mer om jeg kaller meg feminist enn om jeg lar være å kalle meg noe som helst men samtidig har samme målet. Dessuten passer jeg ikke inn verken som forfengeligfeminist eller stygg og sur feminist, så jeg hadde blitt en outsider either way :p
Feminister har fått til mye ved å stå sammen før, men jeg ser ikke så mye eksempler på det nå for tiden. Når der da i tillegg er ting jeg ser på som splittende og fordomsfullt innenfor, så spiller det ikke så stor rolle om det er få som driver med det. For hvor er det positive som skal veie opp? Da mener jeg ikke bare for min del, men for målet sin del. Hvorfor kan man ikke oppnå det samme ved å ha samme mål som ved å kalle seg det samme?
Men Minnea, hva mener du med at feminister ikke får til noe ved å stå sammen nå for tiden? De siste fem årene har det da skjedd mer i forhold til likestilling i Norge enn på lenge? Jeg tenker ekteskapslov, kvotering i styrer, full barnehagedekning, og en samfunnsdebatt om mannsrollen, for eksempel.
Nå er det kanskje ikke bare selvutnevnte feminister som har vært med på å skape alt dette, men det understreker jo bare verdien av å stå sammen på tvers av hva vi kaller oss og hvordan vi kler oss.
En liten analog til hvorfor skjønnhetsdebatten er viktig.
På 40-tallet i USA gjorde en psykolog ved navn Cark en undersøkelse hvor afroamrikanske barn ble vist sorte og hvite dukker og hvord de skulle si hvilke dukker som var penest. Nesten alle valgte den hvite. Eksperimentet ble gjentatt av en 16 år gammel svart jente i 2005 og resultatet var det samme.
Jeg klarer ikke å få linket til disse undersøkelsene,men Undre har en god fremstilling i 803-bloggen i 2007.
De fleste synes å mene at årsakene til at de hvite dukkene ble valgt er at barna allerede i 4-5 årsalder er så sosialisert inn i ideene om at hvit er penest. Altså diskriminerende holdinger satt i system.
Tror du at den gjengse afroamerikanske kvinne føler seg undertrykt når hun bleker hud og hår og bruke mye tid på å rette ut kruset? Eller tar man det for gitt at dette er “pent” og alle vil jo være pene? Ingen refleksjon?
Feminismen har jo røtter i en liberalistisk tradisjon som har utviklet seg siden 1700 tallet der man ønsker å frigjøre grupper og individer fra snevre rammer,enten det er staten, eller nå et nærmest globalt konformitetspress mht utseende.
Derfor synes jeg det er synd at feminisme som begrep og som en måte å tenke rundt samfunnet på skal gå ut av språket ,forårsaket av de grunner du nevner ovenfor. Forsvinner det ut tror jeg at prosessen vi er i settes tilbake. Det er det kvinner som har mest å tape på.
Jeg har nå lest flere av postene du har skrevet tidligere og kan godt skjønne at endel kommentarer har vært oppfattet som devaluerende.
Derfor synes jeg det er fint at du skriver om det igjen, på din måte. Uten debatt og uenighet kommer vi ikke videre. For etter mine begreper er du en feminist om du kaller deg det eller ikke.
Hm, jeg oppfatter ikke kampen mot skjønnhetstyraniet som kampen om å få lov til å kle seg eller stelle seg på spesifikke måter, men heller kampen om å gjøre utseende til en uinteressant diskusjon. Derfor irriterer jeg meg mye mer over folk som prøver å forklare hvorfor de har rett til å pynte seg, enn folk pynter seg uten å tenke over hvorfor de gjør det.
Mulig at jeg ordlegger meg klønete, men jeg er litt trøtt i hodet.
En annen grunn til at jeg irriterer meg mye over at kvinner bruker tid på å rettferdiggjøre utseendet sitt, er at jeg irriterer meg over “forklaringstrangen” aka “Unskyldningstrangen” i seg selv. Viss folk kritiserer deg for noe som er irrelevant, så slipper de billig unna om de ikke blir tatt på det.
Grunnen til at jeg irriterer meg så mye over dette er muligens fordi jeg er fryktelig sulten akkurat nå. Sjiiit, se jeg unnskylder min egen indignasjon, som om jeg ikke gjorde det allerede lenger oppe.
Kanskje jeg bare driver å ser flisen i min søsters øye eller noe sånt? I det siste har jeg blitt så irriterende var på min egen forklaringstrang. Hm, det er sikkert sunt i det lange løp…