Ytringsfrihet
Jeg skulle skrive om ytringsfrihet i dag, i anledning Amnestys folkeaksjon for ytringsfrihet på nett, og så glemte jeg helt av det til jeg ble for trøtt til å skrive noe ordentlig. Så selvfølgelig er ytringsfriheten for meg, jeg kan skrive på nett om folk som har blitt fengslet for ting de har skrevet på nett, og jeg trenger ikke tenke over det i det hele tatt. Mens andre lever i konstant redsel for at de ytrer seg er min største bekymring å holde meg våken gjennom resten av posten.
Så jeg tenker at jeg skriver mer om temaet i morgen, men til da vil jeg nevne et par personer som for meg er store helter når det kommer til ytringsfrihet.
Den første er Sarita Skagnes, som jeg skrev om etter å ha lest om henne i Dagbladets Magasinet for ett og et halvt år siden. Skagnes kom over posten min og sendte meg en veldig hyggelig mail, etterfulgt av et signert eksemplar av boken sin. En av de sterkeste bøkene jeg noen gang har lest. Jeg har ment å skrive om den så lenge, men finner ikke helt ordene. Skagnes derimot klarer å fortelle om de vanskeligste ting på en så naturlig og rett frem måte at jeg ikke skjønner at det er mulig. Boken med den vanskeligste historien er faktisk lettlest, selv om det er mye å ta innover seg. Og det er bra, for man sitter som limt fast fra første ord til man er ferdig med den. Tankene derimot varer mye lengre.
“Bare en datter” heter boken, men handler om en superkvinne. Den kan bestilles gjennom Fadderbarnas Fremtid, og 249 av de 299 kr boken koster går til et fond som gir stipender for høyere utdanning for jenter i India (muligens også andre land). En bok som bare må leses!
Den andre har jeg nettopp lest om på samme sted, og jeg ser opp til henne av samme grunn. Kristina Abu-Khader Aamand prøver å bryte ned mytene om jomfrudom i innvandrermiljøer, ved hjelp av websiden Nymødom.dk.
Disse to jobber med å motvirke reelle kulturproblemer ved å informere, ikke ved å bruke skremselspropaganda som bidrar til å forsterke dem oss tankegangen ala Siv Jensen. De tør å si det som absolutt ikke skal sies, selv om konsekvensene kan være brutale. Da jeg skrev om å ha tatt abort uten å være traumatisert eller føle skyld ble jeg møtt med mye positive kommentarer og et småbekymret hint fra mamma om at det kanskje ikke er det lureste å ha ute når man skal søke på jobb. Sarita Skagnes har skjult navn og adresse og lever i frykt for å bli drept av sin egen familie. Ytringsfrihet kan oppleves vidt forskjellig, det kommer veldig an på hvilken bakgrunn man har. Og jo mer press der er på at noe ikke skal sies, jo viktigere er det. Disse kvinnene, og flere med dem, gjør en kjempejobb. Når jeg tenker på tingene i mitt eget liv jeg ser på som skumle, så skjønner jeg at det ikke er mulig for meg å forstille meg motet som skal til for å gjøre noe sånt. Det er fint vi har en dag å sette pris på dem som stiller opp for de mange tause.
Greit innlegg, men “Ytringsfrihet er et relativt begrep”?
Ytringsfrihet er et absolutt begrep. Muligheten til å si hva man vil uten å forfølges og/eller straffes for det.
Ytringsfriheten har ulike kår i ulike folkegrupper. Som du skriver, er det viktigst å kjempe der disse kårene er trangest.
Å skulle dra inn Siv Jensen eller Frp som noen som IKKE forfekter universell ytringsfrihet vil være å dra det litt hinsides. Og hva med Human Rights Service og Hege Storhaug? Det er få som må tåle så mye kjeft, hitling og beint frem uredeling kritikk som de.
Du har rett, sånn går det når jeg skriver i alt for trøtt tilstand. Det jeg mente å skrive var relativ følelse, det går fra å være en selvfølge man ikke tenker over til liv og død.
Retter det opp i posten (altså hadde Terje god grunn til å si fra, det er bare forandret nå)
Mitt lille spark til Siv Jensen gjaldt forresten ikke ytringsfrihet, men at hun har en tendens til å klage over at feminister f.eks ikke bryr seg om kvinner fra andre kulturer, de som har det virkelig vanskelig liksom. Samtidig som hun selv bidrar til en fremmedfrykt som bare vil forverre situasjonen til innvandrerkvinner som sliter.
Man hjelper ikke ved å lage et skille mellom oss og dem og skjære alle under en kam (når det er sagt hjelper det ikke å være naiv og tro at der ikke er noe å ta tak i når folk som har vokst opp i forskjellige kulturer plutselig skal bo om hverandre heller).
Jeg irriterer meg over at jeg ikke kan skrive om ting fordi jeg da ville gjøre noe straffbart, altså som har med min egen historie å gjøre. Men samtidig skjønner jeg at det ville kunne bli uutholdelige tilstander dersom man kunne si hva som helst om andre mennesker i det offentlige rom.
Sigrun: Ja reglene som gjelder for alle er sjelden de beste for absolutt alle, det gjelder å lage de slik at det positive som helhet er større enn det negative som helhet. Jeg har tenkt på dette med å si ting man ikke kan bevise om andre mennesker. For på en side burde man ha lov til å si sannheten uansett hva den er, på den andre siden er det veldig lett å misbruke, ved for eksempel å anonymt henge ut mennesker man er sinna på på nett, og kanskje gi en egen versjon av sannheten siden det ikke kan sjekkes allikevel.
Jeg tenkte på det da Marianne Aulie plutselig sa på radioen at en annen kjendis hadde voldtatt henne for mange år siden. På den ene siden burde man kunne si sannheten når man endelig tør. På den andre siden hadde det vært en fin mulighet for å svartmale noen man er bitter på for dem som er villig til å gå til slike skritt, og tenk å bli beskyldt for en gammel voldtekt man ikke har noe som helst mulighet til å renvaske seg for. Jeg landet på at sånt passer best i en rettsak, ikke på radio (eller andre media), selv om jeg gjerne skulle sett at alle som faktisk har voldtatt noen ble hengt ut for det. Det beste hadde vært om det hadde vært enklere å bevise slike ting.