Minneapolise

Kjæresten jobber for tiden for et svært firma med hovedkvarter i Minneapolis. En mistenkelig stor andel av de største selskapene i USA har hovedkvarter i Minneapolis. I følge entreprenørprofessoren min fordi de norske immigrantene som kom hit for lenge siden og startet bedrifter som gjorde det bra ikke var så opptatt av å vise at de hadde penger, og heller hjalp folk rundt seg ved å investere i mindre bedrifter eller gode ideer enn å kjøpe svære hus og masse bling. Med tanke på den generasjonen i min familie, for eksempel oldefar som på besøk en gang tok en liten morrpølsebit, rev den i stykker, og spredte den utover en hel brødskive, så har jeg ikke vanskelig for å tro ham.

Men tilbake til denne bedriften, og alt det morsomme man finner på å gjøre når man har så mange mennesker på et og samme sted. 7,000 mennesker jobber bare i samme bygget som kjæresten, omtrent like mange som i hjembygda mi, men i motsetning til hjembygda inneholder dette bygget alt fra sushi-restaurant til renseri. Parkeringsplassen er så stor at de har minibusser hvert femte minutt som frakter folk til og fra bilen på vinteren (det må nevnes at en stor andel av de som jobber der er advokater og at firmaet muligens har kommet til at busser er billigere enn søksmål fra x antall mennesker som tilfeldigvis glir på isen og brekker beinet på vei til jobb), og som en julegave til seg selv kjøpte de like godt hele nyhetsbyrået Reuters (muligens ikke i jula, men historien blir bedre sånn).

Det er et par år siden kjæresten jobbet der for første gang, midlertidig den gangen som nå, det er nær umulig å få fast jobb i USA for tiden. Jobben var ganske kjedelig, i kjelleren, og ikke den best betalte, men det var ikke så verst å i det hele tatt ha en jobb. Så en dag får han telefon fra et rekrutteringsbyrå om en annen midertidig jobb i samme firma. Denne var bedre betalt og et par etasjer over. Fristende tenkte kjæresten, men i redsel for å miste jobben han allerede hadde sa han at han ville undersøke hva sjefen tenkte om saken før det kunne vurderes. Han visste ikke om det var greit å flytte på seg i samme bedrift eller om det ville bli sett på som negativt å vurdere andre jobber.

Samme kveld får han telefon om å ikke møte opp på jobb igjen, tingene fra pulten kan han plukke opp når som helst på ett annet sted. Den overivrige rekrutteringsdama hadde istedet for å vente funnet ut at hun skulle sjekke med sjefen for ham, og sjefen kom til at folk som var ute etter ny jobb ikke var noe å samle på. Så utrolig kjipt trodde vi, helt til kjæresten tre dager etter får telefon fra rekrutteringsdama om at han hadde fått den nye stillingen, i samme bedriften som han nettopp hadde fått sparken fra, med bedre beliggenhet og høyere lønn, bare å møte opp dagen etter.

Nå jobber han der for tredje gang, også en midlertidig stilling, men denne gangen med en litt vennligere innstilt sjef som gjerne vil at han skal få fast jobb hos dem. Så i morgen har han intervju for en han har veldig lyst på. Lykke til sier jeg, du er så bra på intervjuer, så dette vil gå bra. Jaa, men ikke på telefon sier han. Hva mener du telefon? Jeg er ikke så god på telefonintervjuer. Men de skal da vel ikke telefonintervjue deg, du er jo allerede i bygget? Jo det skulle de, første intervjurunde var på telefon, sånn var det bare. Og enda en gang må jeg le litt av dem, når jeg ser dem for meg sitte der på hvert sitt kontor i samme bygg, med hver sin telefon i hånden. Noen bedrifter legger ut flybillett og hotell til aktuelle kandidater som befinner seg andre steder, bare for å møte dem i person, andre gidder ikke gå ned gangen (eventuelt opp eller ned en trapp eller to).