Litt hvit allikevel
Mad Men
I USA er det veldig viktig å dokumentere hvilken hudfarge man har, uansett hva slags skjema man fyller ut. Om det er prøver på skolen eller jobbsøknader så må man krysse av i riktig felt før man får levert inn. Som jeg har skrevet om før så føles det feil for meg å skulle høre til majoritetsgruppen caucasian når jeg er fra et annet land, mens folk som er født i USA av amerikanske foreldre er minoriteter på grunn av hudfargen sin. Jeg har da mindre til felles med hvite amerikanere enn dem, trodde jeg, helt til @mmartee introduserte meg for stuffwhitepeoplelike.com
For jeg kjenner meg igjen! Som da jeg klaget over at det er kjedeligere å se Mad Men når kjæresten ligger bak meg og snorker enn når han er våken, for da har jeg ingen å diskutere med. Og alle tv-serier blir bedre av litt kommentering, særlig når man kan finne feil sammen. Sånn hadde de ikke på 60-tallet proklamerte kjæresten triumferende i forrige episode.
Så kommer selvfølgelig posten Stuff White People Like: Mad Men
“Mad Men is a TV show on cable with low ratings, multiple awards, critical praise, and full seasons available on DVD. It’s no surprise white people love it (…)
The show is set in 1960 and features meticulous art direction that strives to make the show as historically accurate as possible. This veracity makes the show especially vulnerable to one of white people’s favorite activities on earth: finding mistakes. And as is always the case with white people, the harder someone strives for accuracy, the happier a white person is to prove them wrong.”
De har så rett, ingenting er bedre enn å finne feilen ingen andre legger merke til! Heldigvis har jeg ikke så mye white stiffness at det ikke er utrolig moro å kunne le av seg selv. Det er gøy å bli tatt så på kornet, og særlig når det kommer fra et sted man ikke ventet det.
En annen post jeg humret meg gjennom var Stuff White People Like: Taking a Year Off
“When someone goes through a stressful experience they usually require some time off to clear their head, regain focus, and recover from the pain and suffering. Of course, in white culture these experiences are most often defined as finishing high school, making it through three years of college, or working for eleven months straight with only two weeks vacation and every statutory holiday (”they don’t count because I had to spend them with family.”)
Though you might consider finishing school or having a good job to be “accomplishments” many white people view them as burdens. As such, they can only handle them for so long before they start talking about their need to “take a year off” to travel, volunteer, or work abroad.”
Les flere poster og finn ut hvor hvit du er på stuffwhitepeoplelike.com
Jeg er visst ganske hvit, ja. Hadde vært gøy om det fantes en tilsvarende side for andre hudfarger.
Jeg elsker ’stuff white people like’, hvilket beviser at hvithet/svarthet ikke er begrenset til hudfarge, “hvithet” er en tilstand =)
Trips & Tics: Det blir fort nærmere rasisme om man hadde laget det samme for det som blir minoritetshudfarger i vestlige land. Men det har blitt ganske akseptert å spøke med raser om man er minoritet selv, meksikanske Carlos Mencia (Mind of Mencia, Comedy Central) har for eksempel gjort karriere av det (personlig synes jeg han var veldig morsom i begynnelsen, men etterhvert virket det hele litt resirkulert og kjedelig) Det nyeste er at et par hvite kvinner har kommet unna med det samme. Hvite menn derimot tror jeg bør passe seg en stund til.
Jeg mener at det å kunne bruke humor på vanskelige temaer kan være viktig for å bryte ned barrierene. Det finnes to måter å spøke om raser/kulturer, den som bygger opp om fordommer og er litt oss-dem (tenk frp), og den motsatte hvor man spøker vennskapelig på en måte som gjør temaet mindre farlig.
(fortsetter kommentaren senere, må plutselig fyke)
http://stuffghettopeoplelike.wordpress.com/about/ er en blogg som tar for seg latinoer og svarte fra de lavere samfunnslagene i USA. (se endelig på bildet på siden det er linket til, og legg merke til håndveskene, skoene og sløyfens matcher klesdrakten). Til dels nedlatende, men det er mye i det. Det er virkelig mange fascinerende ting med f.eks. svart kultur – tilfeldighetene ville ha det til at jeg kom til å se på filmen Purple Rain med Prince i går. Men ser du på starten av Malcholm X, som avgjort har en annen vinkel enn ghetto-bloggen, så ser man jo at fremstillingene ikke er helt uten rot i virkeligheten.
Jeg lever stort sett i et svart miljø i Panama, har svart kone, og ser egentlig ikke helt verdien av at man skal være så alt for redd for å harselere litt med andre befolkningsgrupper. PK er forresten en ganske hvit ting (Klart at mange svarte eller andre minoriteter er mot diskriminering, men det å flame andre fra samme befolkningsgruppe fordi de ikke har korrekt ordbruk om andre minoriteter etc, er et hvitt fenomen).
Klart at jeg smiler av folk jeg kjenner, der de går rundt med de orange solbrillene i nakken, og har orange mobiltelefon som matcher fargen på den orange jobbkjeledressen etc. Men jeg smiler da også av mange ting nordmenn gjør, og av ting som eksilnordmenn gjør. Hvorfor er det latterlig å bruke en del penger på å lage et skreddersydd antrekk som det ovenstående, mens det er OK å betale 1500 kroner for en dongeribukse i Oslo, supplert av annet merketøy og tilbehør? Nordmenn gjør massevis av morsomme og sære ting, og det skal man kunne vitse med akkurat som at man kan vitse om svarte og latinoer.
Vi skal ikke være så redde for oss og dem heller, synes jeg. Mye av det sjarmerende ved å reise, er at det ofte er som en tidsmaskin. Det å sitte i en boliviansk by lørdagskvelden, og se på at hele byen råner i gatene er ganske fint. Å se en og annen gammel kjerre som er stylet som en 70-tallsracer. Kult! Sånn var det til dels mange steder i Norge på 70-80-tallet. Men når vi smiler av de som er litt på etterslepet, så skal vi ikke glemme av mange av de tingene vi gjør i dag, vil se temmelig latterlige ut om 20 år. Jeg synes vi skal kunne flire litt av folk som bruker mesteparten av lønna si til å kjøpe seg prestisje i dag – for ettertiden vil dømme 00-årene med et like kritisk blikk som 70-tallet og 80-tallet.
Jeg er også hvit, skjønner jeg.
Artige sider, både den du linker til og den Milton tipset om! Humor og selvironi er fint!
Lothiane: Når jeg skrev at den bloggen jeg linket til er nedlatende, så er det blant annet fordi jeg oppfatter at den er skrevet av en hvit person. Be that as it may. Det endrer ikke at det er forskjeller på oss – og at jeg synes at vi skal kunne vitse og debattere disse. Hvilket selvfølgelig innebærer at man skal se kritisk på sin egen gruppe også.
Minneapolise sa: Det finnes to måter å spøke om raser/kulturer, den som bygger opp om fordommer og er litt oss-dem (tenk frp), og den motsatte hvor man spøker vennskapelig på en måte som gjør temaet mindre farlig.
Så var det dette med oss og dem-tankegangen da. Det er da litt sått at så mange radikalere går i fistel over generaliseringer i andre sammenhenger, samtidig med at det er helt OK å generalisere om freppere. (Det finnes altså massevis av folk som stemmer eller har stemt FrP uten noen rasistiske motiver, akkurat som det også finnes fremmedkulturelle innvandrere som gjør det).