Minneapolise

Illustrasjon av Marie

Hanne Nabintu Herland bekymrer seg over dette med forhold, hun er redd der ikke er noen grunn til å være sammen om kjønnsrollene forsvinner. Og mange som kommenterer er enig med henne, de har problemer med å finne seg en norsk kone som er villig til å gjøre alt husarbeidet og dulle med dem (uten å forvente dulling tilbake) og hva er vel poenget med en kone da? Men de er villige til å gjøre reparasjoner og sånt altså, det er ikke sånn at de ikke bidrar, de vil bare få lov til å bidra på mannemåten sin og så få det de ønsker (helst ikke vil gjøre selv) tilbake.

Og om det hadde vært sånn det fungerte så hadde jeg jammen vært bekymret for forholdene jeg også. Som kvinne med eget verktøyskrin og som heller klipper plenen enn å ta oppvasken er dette en byttehandel som ikke hadde gitt meg noe som helst. Hey, hva om vi flytter sammen så kan du gjøre 50% mer av husarbeidet du allerede gjør kun fordi du må, og så slipper du å ta den ene reparasjonen som kanskje er nødvendig i løpet av en måned? Hmm, mindre gøye reparasjoner, mere kjedelig husarbeid? Nei takk, tror jeg bor for meg selv jeg.

Når kvinner etterhvert velger mer som menn så er det ikke fordi de slemme feministene tvinger oss, “problemet” er nok heller at vi ikke tvinges noen vei. Det fantes en tid hvor det å tjene penger, gjøre ting man blir skitten av, eller andre “ufeminine” ting var sosialt uakseptert for en kvinne. Når man ikke kan gjøre disse tingene selv blir man avhengig av å være i et forhold med en mann som kan gjøre dem. Er det å ta seg av barna, lage middag hver dag og holde huset skinnende rent det som skal til for å kjøpe seg en av disse mennene, ja så er det det man gjør. Heller det enn å bli utfrosset og sett ned på. Og for mennene så var det nødvendig med en kone om man skulle ha noe å spise i løpet av en dag (dette var jo før McDonalds tid). Så langt har Herland og gjengen rett, en verden med store påtvungne kjønnsroller vil føre til at flest mulig er i forhold/ekteskap.

Så hvorfor føler så mange av oss at Herland er fullstendig på villspor? For min del har jeg ikke noe imot forhold, men jeg er skeptisk til at å tvinge mennesker til å passe inn i bokser basert på kjønn for så å måtte gifte seg med noen av det motsatte kjønn for at ting skal gå rundt er formelen til lykke. Og for meg er det mye viktigere at folk rundt meg er lykkelige enn at de nødvendigvis er i et forhold. Jeg hadde selv valgt å være singel fremfor å være i dårlige eller til og med middelmådige forhold. Likevel er jeg gift og veldig glad for det. Her er det noe som skurrer.

Giftet seg av kjærlighet, omg!

Og der har du forskjellen på Herland og meg, eller Herland og mins verden. I Herlands verden er ekteskapet en byttehandel basert på at folk har begrensninger på grunn av kjønnet sitt og derfor må inngå denne avtale med noen av det motsatte kjønn med motsatte begrensninger. I min verden finnes det noe som heter kjærlighet. En fantastisk greie som gjør at man blir glad inni seg av den minste ting, føler seg trygg og elsket basert på den man er, ikke hva man gjør, og får lyst til å gjøre den andre lykkelig bare fordi du blir så glad av å se ham smile. Kjærlighet får man til å inngå forhold og ekteskap basert på den fine personligheten til hverandre, ikke basert på hvor flink man er til å gjøre jobben sin som mann eller kvinne. For meg virker kjærlighet som en mye tryggere ting å basere ett forhold på enn byttehandel av arbeidsoppgaver. Hva skjer den dagen noe utenfor din kontroll skjer slik at du blir dårligere på å oppfylle din kjønnsrolle? Jeg tenker at ved å spille rollen som mann eller kvinne gjør man seg selv til en masseprodusert vare som lett kan byttes ut. Min mann er unik, han er den ene som har klart å gjøre meg lykkeligere enn noen andre. Som til tross for at jeg hadde det fint alene gjorde verden til et bedre sted bare ved å finnes. Den ene som gir meg sommerfugler i magen etter fem år, som gjør vonde ting enklere og gode ting ennå bedre. Sånt tar man ikke for gitt, sånt tar man vare på.

PS: Ikke fått med deg hvem Herland er? Les her, her, eller her.

(Og for dere som har mast om vegasbryllupsbilder. Til høyre her har dere meg og mannen som til tross for at han vokste opp i USA og aldri ble hjernevasket av de sure norske feministene som styrer Norge likevel var dum nok til å velge et likestilt forhold. Og attpåtil innbiller han seg at det gjør ham lykkelig. Vegasfail?)