Minneapolise

Det er noe koselig nærme med norsk politikk og debatt. Etter fem år i USA er det fortsatt på norsk at jeg deltar aktiv i sosiale medier, til tross for at engelsk språk selvfølgelig har potensiale til å nå ut til flere. Jeg merket det først i 2000 da internett fortsatt var på tenåringsstadiet. Med ett ørlite håp om å kanskje såvidt nå frem til en av dem sendte jeg ett forsøk på en overbevisende mail om en sak jeg brente for til en haug politikere. Svarene var overveldende, både fra flere og høyere hold enn jeg hadde forestilt meg. Ikke bare fikk jeg svar, men de var omfattende og viste preg av at avsender hadde satt seg inn i og reflektert over det jeg hadde skrevet. Jeg var på den tiden en ussel 18 år gammel halvsykemeldt student med en klasseforstander som ikke kunne fordra meg og ingen krefter til ett sosialliv, og så gadd plutselig topp-politikere å skrive velformulerte emailer til meg. Det var en wow-opplevelse.

Så kom sosiale medier og mulighetene ble uendelig mye større. Det finnes kritikere, helst PR-mennesker som har meldt seg på twitter, lagt til fem tilfeldige personer, og i løpet av dagen bestemt at twitter består av folk som forteller verden hva de spiste til middag og andre ting uten interesse for andre enn man selv. Som regel basert på hva de selv kom på å twitre om den ene dagen. Og for disse menneskene er nok ikke twitter tingen (muligens ikke PR-yrket heller, men det er en annen diskusjon).

Jeg er av dem som trives. Siden jeg startet blogg har jeg blitt kjent med mange av de mest interessante menneskene jeg vet om. Folk med ideer som får satt dem ut i livet. Folk som følger med på det som skjer og kommenterer det entusiastisk med slående argumenter og innfallsvinkler. Folk fra vidt forskjellige bakgrunner som krasjer sammen i internettgryta slik at verden ikke lenger er sort hvitt men heller en blanding av alle mulige gråtoner. Og aller mest forunderlig er de for det meste overraskende hyggelige og sympatiske mennesker. Og midt i denne gryta har jeg muligheten til å nå frem med mine egne tanker om ting. Kunne det vært bedre? (joda, det kunne alltid vært bedre, men jeg synes vi skal være fornøyd)

Det er nok ikke mange som bryr seg om hva jeg spiste til middag i dag. Men nå er det som regel ikke det jeg velger å formidle heller. Det er derimot en god del som bryr seg om hva jeg velger å si, og hvilke linker jeg føler for å dele med omverden, ispedd en liten dose tull og vas. Jeg synes det er kult når viktige mennesker velger å følge meg på twitter eller kommentere i bloggen min. Politikere, ledere, forfattere, journalister, folk jeg tidligere bare leste om i avisa. Ikke fordi jeg ikke setter like mye pris på de andre som kommenterer eller følger meg, men fordi jeg liker at det er så kort vei mellom toppen og bunnen i Norge. Jeg har blitt eldre, men er fortsatt ikke noe mer enn en ussel tidligere student som sitter på rumpa og venter på arbeidstillatelse i ett annet land, uten penger til å ha ett sosialliv. Men jeg blir hørt. Ikke om jeg sitter hjemme i sofaen eller på kafe og klager over udugelige politikere og hvor fælt det er å bo i Norge. Ikke om jeg skriker i kommentarfeltene på landets største aviser om at alle jeg er uenig med er stygge eller duster eller kommunister og sosialister uansett hva de sier og gjør (uten at jeg noen gang har giddet å slå opp ordene for å finne ut hva de faktisk betyr). Men ved å tenke over ting og argumentere saklig får jeg tilsiktet oppmerksomhet om jeg vil. Og det uten å måtte selge meg selv som kjendis eller gjøre ting jeg ikke ellers hadde gjort for å få den.

I dag leste jeg en artikkel jeg måtte riste på hodet over på Stormbergs hjemmeside. Turtips for kjærligheten oste gamle utbrukte stereotyper jeg etterhvert har blitt en smule lei av. Så jeg sendte en tweet til grunder og daglig leder Steinar J. Olsen og tipset om at humor som hadde funket i Vi Menn for 20 år siden godt kan byttes ut med noe litt mer oppdatert i dag. Responsen var kjapp og oppløftende, blant annet:

SteinarJOlsen@Minneapolise Enig med deg i dine betraktninger. Mye av dette blir for gammeldags og ikke tilpasset en moderne kjønnsrolletenkning.

SteinarJOlsen@Minneapolise Jeg har sendt mail til #Stormbergs web redaktør og bedt henne endre siden slik at den blir i god Stormberg ånd:-)

SteinarJOlsen@Minneapolise Ja, sosiale medier funker. Lærerikt og viktig for meg med den type innspill du og @Mihoe gav.

Bare en uke etter at Erna Solberg brukte en lørdagskveld på å hoppe i debatt med Undre på hennes blogg etter at Undre hadde argumentert mot ett av Høyres forslag. Samme parti har imponert meg flere ganger med å kommentere på mine politiske utspill, allerede fra første månedene jeg blogget. Resultatet er potensielle velgere som har bedre forståelse for hva Høyre egentlig mener og et generelt positivt inntrykk av at Høyre tar dem på alvor. Og når det kommer til Olsen over her kan man påstå at det er urettferdig at VG som de hadde kopiert lista i artikkelen fra ikke fikk noe pes mens Olsen måtte svare for seg bare fordi han var tilgjengelig på twitter. Men grunnen til at jeg ikke tok kontakt med VG er fordi jeg allerede har så negativt inntrykk av avisa at jeg ikke tror det hadde vært noe poeng i det. Olsen og Stormberg derimot hadde jeg større tro på, og jeg satt til slutt igjen med ett innmari bra inntrykk av både person og bedrift. Og siden jeg ikke er så veldig radikal av meg er det sannsynlig at jeg ikke var den eneste som lot meg irritere, ergo blir det en vinn-vinn situasjon når jeg sier fra og Olsen hører etter.

Listen kan fortsette, men jeg tenker dere tar poenget. Mange har oppnådd langt større ting enn meg gjennom blogging, og de fleste legger også en større innsats ned i bloggen sin. Jeg drar frem egne eksempler fordi de viser hvor lite som skal til. Jeg blogger ikke ofte, jeg twitrer ikke en gang hver dag, og likevel kan jeg ha betydning når jeg vil. Det er enkelt å sukke over at diverse ting er en skam i verdens rikeste land. Det er lett å snakke høyt om hvem man ikke liker eller synes er en stor tulling. Det er enkelt å være oppgitt over regjeringen. Men det er ikke så veldig vankskelig å tenke over grunnene til at man er oppgitt, og hva man hadde gjort annerledes selv heller. Og da er det ikke lange veien før man har muligheten til å delta, ikke bare klage.

Amerikanere (særlig de konservative) liker å snakke om hvor frie de er, i forhold til oss stakkars mennesker i sosialistiske Skandinavia som staten bestemmer alt over. Da må jeg le litt, for aldri om jeg kunne fått til noe av dette i USA.