Minneapolise

Verdens beste krølltopp la ut om en fantastisk Oslokveld på msn her en dag, og jeg syntes hun formidlet stemningen så bra at det burde deles med flere. Så jeg fikk overtalt henne til å skrive en post for oss:

For en fantastisk natt! Hvem visste at Oslo hadde så mye å by på og at det kunne være så usedvanlig kult å henge med meg? (Dette er da min egen vurdering, siden jeg var alene :)

Oslo har arrangert en årlig kulturnatt i fem år nå. I seks år har jeg bodd i Oslo og trodd at Oslo kulturnatt hovedsakelig handlet om utkledde guider på Akershus festning som underholdt småbarn. Et fint opplegg tenkte jeg, men ikke et jeg tok meg tid til å se. I år ble jeg inspirert av en venninne som sendte meg Facebook invitasjon til å komme og se dansenummer av Den Norske Balletthøyskole på arkitekturmuseet, samtidsmuseet og deretter kunstindustrimuseet. Dette var nytt for meg, at kulturnatten også inneholdt slike tilbud. (Det viser seg forresten i ettertid at det var 300 ulike kulturarrangementer…) Ikke var det vanskelig å engasjere seg i heller, siden jeg elsker dans og er arkitektstudent, så er dans i gode romlige omgivelser et stort trekkplaster.

I lengre enn seks år har jeg vært litt skeptisk til å gå på offentlige arrangement alene, selv om jeg alltid har trivdes i eget selskap. Jeg dro helt alene på dette arrangementet. Vanligvis er jeg mer tilbøyelig til å gå sammen med noen på slike ting, siden jeg er glad i mennesker og det å dra sammen med folk og dele opplevelser, men denne gang fristet det faktisk å tilbringe en kveld alene sammen med alle andre.

Jeg dro rett fra jobb og rakk dansen i samtidskunstmuseet. Her skulle studenter fra Den Norske Balletthøyskole danse. På programmet sto kontemporær dans blant aktmodeller – tegninger av kjente norske kunstnere – som blant annet Jean Heiberg. (Jeg har lagt ved min egen skisse som ikke helt akkompagnerer tegnekvaliteten i rommet, men det er glede og opplevelse i hver strek. Tegningene er ikke nødvendigvis fine, men de illustrerer jo litt ). Det var fint å se på. Jeg merket jeg var sulteforet på en annen kulturell vinkling av livet enn å bare befinne seg i arkitekturtunnelen. Det var mange folk der, men til slutt merket jeg ikke dem – jeg, danserne og skissen min var helt alene. Jeg hadde kickstartet en kveld alene med andre som skulle vise seg å være øyeåpnende for mitt nye prosjekt, som heter lykkelig alene.

Jeg har i likhet med mange andre vært involvert i forhold etter forhold siden ungdomsskolealder, uten å ha så mye avbrekk i mellom. Nå, en tid etter bruddet med det jeg trodde var mitt livs store kjærlighet, har jeg bestemt meg for at jeg trengte et eget prosjekt – som heter lykkelig alene. Dette prosjektet ble navngitt og innholdsdefinert av Minneapolise, en av de mest fantastiske vennene en kan ønske seg, og innehaver av denne bloggen. Poenget med prosjektet er vel selvforklarende, men det handler om å kunne trives så godt i sitt eget selskap og verdsette seg selv at en blir mer kritisk til hvilke situasjoner og forhold som er verdt å bevandre og leve i. Belønningen er fabelaktig – man har det fint med den ene personen man må henge med; en selv – og det kan bare bli mer fantastisk når man treffer en person man vil dele seg selv med. Da topper jo den personen lykkelig alene prosjektet. Og det er ikke bare, bare…

Tilbake til programmet:

Neste stopp var jernbanetorget, hvor veterantrikken kjørte en runde fra Jernbanetorget, til Majorstua og ned til sentrum igjen. Det var utrolig hyggelig og luften var varm og klar, en flott septemberkveld. Stemningen var til å kose med og ta på - folk var glade og fornøyde med kulturnattopplegget og det var en usedvanlig munterhet og atmosfære tilstede. Å sitte på veterantrikken var som å bli tatt rett tilbake til 30, 40 – tallet. Jeg følte plutselig at jeg hørte til i en Bonnie and Clyde –film eller noe i den dur. Folk smilte av den svært smittsomme nostalgiske og varme stemningen og pratet med den fremmede ved siden av seg, som man på vanlige trikker på en vanlig dag ville kikket skeptisk på og helst ikke pustet på engang. Konduktørene hadde på seg gamle sporveisuniformer og ropte ut stoppestedene i vognene. Jeg var den som sto på trikketuren med et fornøyd, sentimentalt og tåpelig glis om munnen. Jeg kunne ikke brydd meg mindre.

Etter trikketuren løp jeg rett til Kunstindustrimuseet. Her danset en stor dansegruppe, som også inkluderte en tidligere samboer, hun som hadde sendt invitasjonen på Facebook. Dansingen var iscenesatt i et avlangt rom delt inn med mange rammevegger, som ga en overveldende dybde til forestillingen. Dansingen foregikk rundt stoler og med lange florlette hvite gardiner om man kan kalle de det – de fungerte mer som vegger av stoff i denne sammenheng. Igjen var jeg slukt av forestillingen og det å være alene sammen med andre. Plutselig blir man mer var over å ikke være et egosentrisk individ – man legger merke til andre mennesker – og setter pris på selskapet deres – å kunne være alene i varmen av flere.

Etter dansen og ha møtt eks -samboeren min, var det folkemusikk- konsert med to jenter som var utdannede folkemusikkfiolinister. De spilte musikk fra ulike verdensdeler og også ulike deler av Norge. Dette var ikke en planlagt del av kvelden, men kanskje også derfor veldig gøy og annerledes.

Sliten, men ekstatisk dro jeg ut fra Kunstindustrimuseet, fant en trikk og hoppet på til Ladegården, som er blant Oslos eldste bygninger. Hele bygningen var lyssatt med fakler, som ga høstkvelden et slags høytidpreg.

Vi ble ledet ned i kjelleren, som hadde fantastiske krysshvelv i sekkeskurt tegl. Rommet var kaldt, men på stolene var det lagt tepper til å varme seg med, og stearinlys ga de strukturerte veggene en varme og stemning fra en annen tid. Her fikk vi en historisk vandring gjennom bygget, som består av ulike påbygg fra middelalder, renessanse, barokk og rokokko. Til vandringen var tre damer utkledd i tilhørende kostymer – barokk, rokokko og middelalder. Vi fikk også musikk høre fra hver tidsepoke. Først middelaldersang i kjelleren, dermed sang og lutt (?) (kjenner jeg ikke er helt kompetent her på betegnelse av dette instrumentet…) – i barokk, renessanse og rokokkostil i salongene i hoveddelen av gården. Fyrverkeri fra Rådhusplassen minte nå om at kulturnatten dro mot slutten. Kursen ble nå satt hjemover, til min lune leilighet, et glass rødvin og nattetasting på pc-en.

Tenk så fint at man har muligheten til å gjøre sånt som dette – å bli glad i alt det fine som fins rundt seg som man ennå ikke har funnet og oppdaget, på en natt! Slike opplevelser blir kanskje forbipassert fordi man ikke løfter hodet nok og gjerne går med sløret blikk i hverdagen, jeg vet at jeg gjør det i alle fall – men alle dører står åpne – og oppdagelsene er uendelige. Jeg frydet meg i hjel i kveld. Herregud, så morsomt det kan være å være sammen med seg selv!

Nå, vel hjemme, drikker jeg et eller flere glass rødvin og tenker at jeg har hatt en fabelaktig dag. Med meg selv - veldig lykkelig alene. Det var første kvelden på lenge hvor jeg ikke har frøset når jeg har vært ute i Oslo- men ble god og varm på ren stemning. Jeg tror jeg vokste 3 tommer i kveld som menneske. Så enkelt kan det være.

Flere bilder fra natten, trykk for større versjon: