jeg er ikke der
du balanserer
med stødige skritt
famlende
ustø
jeg er klar
til å ta deg til meg
holde deg fast
holde deg trygg
holde deg igjen
men bare du kan gå linen ut
til enden vi ikke engang kan se
jeg vil sitte oppå deg
til alt er glemt
til vi kan leke og le
og verden ikke lenger finnes
men jeg må la deg gå
om du skulle falle
er jeg ikke der
jeg kan ikke ta imot
Yeah! Der er alt for lite dikt-blogging.
Au, jeg tror du trenger en klem, jeg.
Oi. Virrvarr har selvfølgelig et poeng. Det var kanskje litt upassende å uttrykke min glede over diktblogging akkurat til denne posten. (jeg er fortsatt glad for at du diktblogger, men mer inni meg). Og av og til må man bare la folk gjøre sine egne feil. Om du ikke er der for å ta imot når de faller, kan du jo likevel komme i ettertid med en slikkepinne å si “dritkjipt at du falt, her får du en slikkepinne til å trøste deg med” Eller noe sånt.
Sonja: Jeg synes det var en helt perfekt kommentar, dikt-blogging er mye skumlere enn vanlig blogging, så da er det supert med et heiarop!
Man må la folk gjøre egne feil, med det kommer an på hvor langt ned det er om de skulle falle.
Virrvarr: Hug received
Har du skrevet dette Elise?
Hadde oppgitt kilde hvis ikke.