Minneapolise

“Jeg er så imponert over kvinner (jeg vet ikke om noen menn som gjør det) som baker lefser så tynne og delikate at jeg ikke ville klart det om jeg hadde øvd meg fra nå og til neste jul” skriver Arachne i posten “De fine kvinnene“. Og det får meg til å tenke på hvor priviligert jeg er.

Jeg er så enig i poenget til Arachne. For selv om jeg ikke finnes tradisjonell av meg, så betyr det ikke at jeg ikke setter pris på det når andre lager skikkelig julestemning (mens jeg er fornøyd med å oppdage den lille nissen i hjørnet som har sittet der siden sist jul). Jeg setter pris på hjemmebakst og gode måltider. Jeg setter veldig pris på å kunne besøke familien eller svigerfamilien i julepyntet hus med stemning og julelukter. Jeg blir uendelig glad for at der finnes folk som gidder, som får glede av å lage kos og stemning for andre på den måten.

Men i motsetning til Arachne så har jeg blitt bortskjemt av både menn og kvinner, selv om jeg ser at det i eldre generasjoner som regel er kvinnene som tar seg av slike ting. Mitt eneste lille håp om at mormors lefsebaking skal føres videre legger jeg i hendene på lillebror1. Jeg hørte han hadde vært til opplæring en gang, og jeg pustet lettet ut, for selv om lefsebakst er noe jeg aldri hadde hatt tålmodigheten til, så er det verdens beste lefser det er snakk om. Det morsomme er at siste jeg snakket om lefsebaking så var det med en kompis som også hadde laget selv en gang, sammen med broren sin, og det hadde gått så bra så.

Da jeg var student i Oslo fikk jeg besøk av lillebror2  en uke. Han var rundt 12 år den gangen, så jeg kunne ikke akkurat sende han rundt i byen alene mens jeg studerte. Derfor prøvde jeg å måtte minst mulig den uka, og da vi skulle ha kollokviegruppe inviterte jeg folk til meg istedet for å møtes på skolen, så slapp han være “hjemme alene” på hybelen. “Åh, da kan jeg lage eplekake til dere” jubler lillebror. Jeg ser på ham med store øyne mens han ramser opp hva han trenger, selv kunne jeg ikke en eneste oppskrift på bakst. Så mens vi diskuterte hva rare menn i gamle tider mente med forskjellige ting, stod det en sky av mel over lillebror mens han bakte fra grunnen av og hakket epler som han aldri hadde gjort noe annet. Plutselig luktet det deillig varm eplekake i hele rommet, og vi hadde noe å glede oss til når vi var ferdige.

I mitt første seriøse forhold gled vi begge rett inn i de tradisjonelle kjønnsrollene. Eneste rare var at de var omvendt. Jeg ble den tradisjonelle mannen som betalte mer av regningene og som gikk for å sjekke når det var skumle mystiske menn i hagen midt på natta. Han mente at det ikke var mat om det ikke var laget fra grunnen av, ryddet så jeg fikk fnatt av det, og dullet med meg og sendte meg lange brev om ting han tenkte på selv etterpå når vi var bare venner. Han var poetisk, jeg var mer direkte. Jeg lærte ham å ha meninger og å stå for dem, han lærte meg at man kunne lage gode måltider uten at det ble alt for mye arbeid. Når jeg sier “det eneste rare” er det ikke fordi det føltes rart på noen måte, vi gjorde begge det vi trivdes best med. Jeg merket først at vi var litt “unormale” når jenter i grupper klaget over å bo med menn, og jeg tok meg selv i å forsvare oss. Eller når menn i grupper snakket om å bo med kvinner, og jeg sukket med og var helt enig i at akkurat det var skikkelig irriterende. “Jeg kommer hjem fra skolen, slenger leksene på bordet, tar meg et glass vann og vips så finner jeg ikke leksene igjen fordi noen har ryddet de bort, what’s up with that liksom”.

Nå bor jeg sammen med en som er mer lik meg på dette området, fullstendig blottet for husmorsgener. Det er nå jeg virkelig merker hvor bortskjemt jeg har vært på området før, men også at det ikke er sånn at om de som styrer på slutter med det så blir ingenting gjort. For ting blir fortsatt gjort, bare ikke i like stor grad. Det er ikke sånn at vi aldri vasker leiligheten selv om vi er slasker. Selv om ingen av oss kaster oss over vaskebøtta med stor iver så har vi våre grenser, og når vi først gjør rent så er vi umåtelige stolte over oss selv. Vi tar det på dugnad, så går det greit. Vi kommer aldri til å ha et skinnende blankt hus til enhver tid, men det er ikke målet. Det betyr ikke at vi kommer til å bo i en grisesti heller. Og selv om vi ikke lager mye julestemning hjemme nå, så er vi enige om at vi kommer til å gjøre det annerledes når vi får barn. Det får bli på dugnad det også, og det kommer til å gå helt fint. Man trenger altså ikke ta alt ansvaret selv ellers blir ingenting gjort, man kan bare ikke forvente at alt skal bli gjort etter egen standard om man vil gjøre mindre selv.

Jeg har tenkt på dette når folk diskuterer kjønnsroller i forhold/ekteskap. Jeg har tenkt på hvor lat jeg ble av å ha en kjæreste som ordnet alt det huslige, at jeg ikke tenkte på det som unaturlig at jeg ikke ante hvordan man vasket klær før jeg plutselig var alene. At jeg ikke var så flink på å sette pris på dullingen som jeg burde være. Samtidig så ser jeg at best fordeling ikke nødvendigvis er at alle gjør likt av det samme, noen ganger er det greit at man gjør mer av det man er flinkest på. Noen kvinner er bedre på det tradisjonelle kvinnerollene enn andre, men noen menn er det også. Det eneste som er viktig for meg er at man ikke føler seg presset til å være flink på et område på grunn av kjønnet sitt. Jeg liker jobbmessige utfordringer og vil helst ha en krevende karriere. Eksen min snakket om å ta ett år fri om vi fikk barn noen gang. Det hadde passet bra for oss, fordi vi hadde brukt mest tid på det vi trivdes best med. I forholdet jeg er i nå hadde den samme fordelingen ikke funket særlig bra, istedet klarer vi oss fint uten avanserte hjemmelagde måltider til hverdags eller superrent hus, og når vi får barn kommer vi til å benytte oss aktivt av barnehage og andre ordninger. Folk er forskjellige og prioriterer forskjellig, så det finnes ingen forholdsmal som passer alle. Selv ikke hundre prosent lik fordeling på alt.

Men det jeg skulle frem til er at det ser faktisk ut til at verden går fremover. Selv om samfunnet fortsatt har sterke kjønnsroller, så er det også mulig å gå imot dem uten at det er noe stort problem. Det er mulig å være seg selv. Jeg opplever at mange på min alder og under (ikke alle, men mange) er oppdratt mye mindre kjønnsrettet enn eldre generasjoner, og at de ikke ser på det som unaturlig å skulle gjøre noe som er “utypisk” for sitt kjønn. Samtidig ser jeg at man kan motvirke det hele ved å presse i motsatt retning.

Jeg tror dette er en prosess som må skje sakte nemlig, man kan ikke tvinge det frem. Jeg merker veldig godt når andre prøver å få meg til å passe i en kjønnsrolle, kanskje ekstra fordi jeg var oppdratt utenfor det. Da lærere på barne/ungdomsskole og en mormor over gata prøvde å fortelle meg hva jeg skulle gjøre, og jeg merket at reglene var andre enn for gutter, fikk jeg en trang til å gjøre det motsatte. En stund foraktet jeg alt som var jente-kjønnsrolle, bare fordi det var det. Og fine mammaen min så presset utenfra og lot meg gjøre litt opprør. For å skape balanse. Jeg fikk dra på fisketur med morfar eller hjelpe han med ljåen, mens broren min hjalp til med middag (han syntes uansett at levende mark var æsj æsj, og var storfornøyd med å slippe).  Så fort presset utenfra sluttet (indirekte press preller ganske godt av siden det ikke fikk grobunn fra barndommen) fikk jeg sakte men sikkert et mer balansert forhold til disse tingene. Noen misliker jeg fortsatt, fordi de bare ikke er for meg (håndarbeid, ugg), andre ting som å lage en god middag en gang i blant, eller å pynte meg når jeg for en gangs skyld har tid, har blitt moro.

Jeg er litt opptatt av dette, ut fra egne erfaringer, at den beste måten å oppnå likestilling er ved frihet til å være seg selv, uansett hvem den personen er og hva den liker. Ved å ikke forvente noe av seg selv og andre ut fra kjønn, og ved å la være å si ting som “typisk mannfolk” og “typisk kvinnfolk”. Jeg synes også det blir like feil å skulle presse seg selv eller andre til å være det motsatte av sin egen kjønnsrolle, for å skape motvekt, som det er å presse folk til å skulle være en kjønnsrolle. Ting blir ikke noe bedre av at den gruppen vil at jeg skal være sånn, og den andre gruppen vil at jeg skal være motsatt. Jeg synes vi skal være forsiktig med å hylle menn som tar oppvasken mer enn kvinner som tar oppvasken, heller være takknemlig for begge deler. Jeg synes vi skal være forsiktig med å bestemme at kvinner som er sterke og macho og tar karriere og er bitchy er bra, mens kvinner som er mer tradisjonelle er undertrykte. Jeg driter i om jeg kommer godt ut av det om karriere er tingen, jeg er meg fordi det passer meg, jeg gjør det jeg er flink til. Om jeg hadde vært flink til å bake og vaske og dulle med andre så hadde jeg ikke vært en dårligere kvinne av den grunn (ei heller bedre, jeg hadde fortsatt bare vært meg)

Det er så lett å ha fordommer mot det motsatte av det man er selv, og de fordommene går akkurat like mye begge veier har jeg inntrykk av. Gothere har like mye fordommer mot rosa fjortisberter, som rosa fjortisberter har mot gothere, om ikke mer. Jeg irriterer meg over folk som absolutt skal gjøre det motsatte av sin egen kjønnsrolle for så å se ned på de som gjør ting som “passer” i kjønnsrollen, det må jo bety at de tror de må bevise at de er menn eller kvinner, at de ikke føler seg bra nok uten å prøve hardt.

Jeg kjenner kvinner som er veldig tradisjonelle og ser litt ned på kvinner som er annerledes. Jeg kjenner kvinner som er atypiske og som ser ned på dem som er mer typiske. Jeg kjenner også kvinner av begge grupper som er der fordi de er seg selv, fordi det er det de trives best med, og som synes det er flott om andre trives bedre med noe annet. Jeg liker denne gruppen best. De er vidt forskjellige, men er mer opptatt av å oppmuntre hverandre enn å skulle forklare hvorfor de er riktige mens de andre er feil. Jeg tror denne gruppen er den som vil være best på å oppdra en ny generasjon med mindre press og mer virkelig likestilling. Fordi det blir så naturlig. Jeg er ikke så opptatt av å skulle være sinna over at der fortsatt finnes ujevnheter som jeg er av å glede meg over at ting faktisk går fremover. Jeg er glad for foreldre som motvirket presset fra samfunnet, uten å skulle bestemme hva jeg skulle ende opp som. Og sånn kommer jeg til å oppdra mine barn. Til å være seg selv, og i minst mulig grad se ned på de som er annerledes, uansett om de som er annerledes er minoritet eller majoritet. Ikke presse til å passe inn, men ikke gjøre atypisk til malen heller.

Og mens jeg før hadde behov for å gjøre opprør når folk ville jeg skulle passe en viss rolle, så har jeg det nå mer artig med det. Min første roomie er opptatt av at man ikke skal prøve for hardt å se bra ut, og har mye fordommer mot sminkeberter. Hun ble først kjent med hverdags-elise, den som ser ut som en uteligger som ikke har sovet på en stund og som plutselig oppdager at “omg jeg har langt hår jo, når hun tar ut hestehalen for første gang på en måned. Jeg er praktisk til hverdags, for mye annet å gjøre. Sjokket var derfor stort da vi skulle ut for første gang og jeg plutselig romsterer rundt i skapet og finner høye sko og en fin topp. Hun ruller med øynene hun må vente fem minutter for jeg har lyst å sminke meg først, og siden den gang har jeg syntes det har vært moro å sminke meg ekstra når jeg henger med henne. Så får hun øve seg på at jeg ser ut som dem, men jeg oppfører meg ikke sånn som de skal i hennes hode. Jeg liker å utfordre fordommene til folk, og det er litt ekstra morsomt med dem som innbiller seg at de ikke har fordommer fordi deres fordommer ikke er majoritetens fordommer. Jeg fryder meg over å få mine egne fordommer utfordret også, som når jeg hører Dolly Parton snakke og hun viser seg å utrolig nok ha mer innhold i hodet enn i puppene. Det er fantastisk gøy at det ikke finnes regler for hvordan folk er i forhold til hvordan de ser ut. Og dette var en total avsporing, beklager.
(Jeg begynte med en link til Arachnes post, men dette var ikke på noen måte et motsvar. Jeg er veldig enig i hennes artikkel, ville bare minne om at menn som baker og styrer på finnes også, om enn færre og sjeldnere jo lengre opp i generasjonene man kommer)