Hvorfor vil vi ha barn?
“Tror du det at vi er så glad i katten er et tegn på at vi burde få barn, tenk så mye kjærlighet vi kunne gitt et barn da!” sier kjæresten en dag. En av mange barnekommentarer siste tiden, fra mannen som ikke hadde behov for barn ever da jeg møtte ham. Vi inngår et kompromiss om å få oss en katt til så fort vi har slått oss til rette i et land.
Selv har jeg alltid vært klar over at jeg vil ha barn en gang. En gang har som regel vært om ti år kanskje, og for hvert år som går har det fortsatt vært om ti år, ikke ni og åtte og syv. Helt til jeg plutselig tenker at joda, om en tre års tid eller litt lenger hadde det vært greit. Hva er det som skjer med oss?
Hvorfor vil folk ha barn? spør HellYeah?
Nå ønsker jeg meg barn i motsetning til henne, likevel har jeg ikke noe godt svar. Hvorfor forandrer jeg meg i retning med massene, er det fordi samfunnet forventer det, eller fordi vi forandrer oss i samme retning? Jeg var alltid litt motsatt av vennegjengen hjemme. Hadde kjæreste da de var single, seriøst forhold da de akkurat hadde møtt noen, ble singel da det ble mer seriøst hos dem, startet nytt forhold når de begynte å gifte seg å få barn. Likevel har jeg hatt en ganske typisk utvikling. Jeg har gått fra å sette sosiallivet først til å sette studier først. Jeg har gått fra behov for å være bare meg og ikke ha forpliktelser, til å være samboer og like følelsen av å ha en egen familie. Jeg lager julekort med bilder av katten som leker med gavebånd for god’s sake, selv om postlevering ble byttet ut med facebook og blogg. Jeg er rett og slett gjespekjedelig normal på dette området.
Likevel klarer jeg ikke helt å tro på at jeg bare gjør det som forventes av meg. De som kjenner meg godt vet at jeg har en tendens til å gjøre det motsatte, og jeg må innrømme at jeg er litt overrasket over at jeg har endt opp så “tradisjonell”. Samtidig er der ting man liksom skal ønske seg som jeg ikke vil ha noe av. Bryllup for eksempel er noe jeg alltid har sett på som stress (og da snakker jeg om eget, å være gjest i andres er bare kos), og jeg har kommet til at jeg ikke gidder, selv om det hadde vært en fin mulighet til å endelig samle familie og venner fra begge landene. Og så er det er kanskje ikke helt typisk å ende opp på et annet kontinent enn der man vokste opp heller.
Så hvorfor forandrer vi oss? Min første tanke er “been there done that”. At det som er morsomt en stund blir gammelt etterhvert. I ungdomstiden er venner det viktigste i verden og ingenting er bedre enn å ligge på golvet og fnise over noe idiotisk. Så er det motsatte kjønn, eller det samme, eller begge deler, det store. Et lite nuss kan være veldig spennende når man ikke har hatt mange av dem fra før. Å møte noen man er tiltrukket av tar over hodet ditt fullstendig i ukesvis. Spenning er tingen. Jeg flyttet hvert år en stund, så nye byer og land, og det var gøy å oppleve noe nytt og bli kjent med nye mennesker. Det var en utfordring, og det føltes bra å vise meg selv at jeg kunne flytte fra alt til et sted jeg ikke kjente noen, og at jeg taklet det helt fint.
Men så har jeg plutselig lært det, det å skulle flytte til et nytt sted er ikke lengre en utfordring, bare noe irriterende. Plutselig har jeg møtt mange mennesker i løpet av livet, og det blir viktigere å være med den ene som får meg til å føle meg bedre enn noen andre jeg har møtt, enn å skulle møte stadig nye. Behovet for spenning byttes ut med et behov for trygghet og kos. Utfordringer er ikke lenger på det sosiale planet, men i forhold til studier og karriere. Når de punktene blir mer avanserte er det greit å ha et roligere hjemmeliv.
Kanskje er det litt behovet for utfordring som gjør at man får barn etterhvert også? Når man er godt i gang med karriere og føler at man har taket på det, så hopper man over på en utfordring i hjemmelivet istedet? Jeg liker ikke helt tanken på å være så forutsigbar, men det gir litt mening. Heldigvis følger vi ikke alle helt samme bane, en verden av masseproduserte mennesker hadde vært en utrolig kjedelig verden.
“Hvorfor vil du ha barn?” spør jeg kjæresten i det han går forbi. “mmm” *trekke på skuldrene* er det eneste jeg får til svar.
Update: Trips&Tricks har skrevet om samme tema
Og da har den biologiske klokken til Minnea begynt å tikke… tok sin tid, men nå er den visst så smått begynt :-p
Kommentar fra min Mr B i går var “vi skal ha tvillinger” og det var liksom en sånn “og sånn er det med den saken” kommentar. Jeg kjente eggstokkene mine synge der og da. Men sånn egentlig vil jeg at noen andre skal ta seg av selve fødeprosessen for meg.
RosaVerden: Tok sin tid du, jeg er ikke 30 en gang!
Elisabeth: Hehe, jeg har bestemt at det blir to, en jente og en gutt.
Hadde også en plan om å vente til menn kunne føde, en hver hadde i det minste vært mer rettferdig. Men det ser ut til å være minst ti år frem i tid alltid, så jeg tror nok jeg gir opp den etterhvert :p
Jeg tror forresten det er noe alvorlig galt med personligheten til eggstokkene mine. De synger liksom aldri. Mitt behov for barn har ikke forandret seg opp og ned noen gang. Jeg har aldri opplevd å holde en baby og plutselig få mer lyst på en baby selv. Og jeg elsker virkelig andres barn, det er bare herlig å ikke ha ansvaret for dem på fulltid. Dette var gøy, see yah!
Det er noen ting her i verden som en ikke kan styre, og en av dem er når en kan få barn
En kan ikke være utradisjonell og vente med å få barn til en er 60( i noen tilfeller har det vel skjedd, men da under kunstige fohold.
Men en har normalt ikke noe valg, den biologiske kloken tikker,sånn er det. Er du ikke klar innen du er 40-45 går toget.
Jeg tror også at det må ligge noe inni oss som gjør at lysten plutselig kommer eller modnes i “rett” tid.
Det å ha barn er en ev de største pliktene vi påtar oss og det gjør vondt og føde dem, alikevel, de fleste gjør det, om de kan. Ikek fordi det er forventet, men fordi de er blitt klare.
Som at det var det naturligste av verden å ligge å fnise over en fjert på stuegulvet med en venninne så er det er det plutselig blitt ganske så fjernt og nye ønske og mål dukker opp.
Ikke fordi det er forventet, men fordi tiden er inne.
Om vi hadde målt jobben, forpliktelsene, våken-nettene, barneskrikene, smerten ved fødsel opp mot det å ligge lenge i helgene og bare leve livet og realisere seg selv og så tror jeg mange hadde valgt det siste. Hvis vi hadde vært født uten den biologsike klokken, så tror jeg verdens befolkning hadde vært halvert.
Vi er blitt så opptatt av selvrealisering at barn da hadde vært ett hinder.
hvorfor vil folk ha barn? vel, den biologiske klokken er jo tilstede.. og det er vel noe genetisk som tilsier at vi skal “føre slekters gang videre”.
Vi må vel bare leve med det.. mange på min alder har tvillinger nå og to barn nå. Jeg tenker jeg venter til jeg er ferdig utdannet.. =)
En nøktern betraktning vil jeg kalle innlegget ditt om å få barn. Mange tenker kanskje slik, men når du først har fått et barn, føles det så verdifullt og livet får en annen mening som du knapt kan forutse på forhand. Som far vil jeg si det er en berikelse og er totalt uenig i man er forustigbar og kjedelig. Tvert imot man blir mere engasert i samfunnet mener jeg.
jeg er enig med kubonden at det å få barn er en berikelse i livet. når man blir foreldre, forandrer man seg helt klart, men det mange ikke tenker på, tror jeg, er at man forandrer seg fordi man vil det selv. man blir lykkelig av å tilbringe tiden med dette lille underet man har skapt. man blir mindre egoistisk, nettopp fordi den lilles lykke faktisk blir viktigere enn din egen. eller sagt på en annen måte, som foreldre blir man lykkelige av å se barna sine lykkelige.
da jeg fikk mitt første barn, da jeg så henne for første gang, så fikk jeg den største “forelskelses-følelsen” jeg noen sinne hadde kjent. jeg var 20 år, og det største i livet mitt var å sitte å susse på og beundre den lille jenta mi
jeg tror ikke man kan på forhånd forstå hvor glad man blir i barnet sitt før man har det i armene sine. mange har meninger om at småbarnsforeldre er kjedelige, men livet som småbarnsforeldre er langt i fra kjedelig. det er bare annerledes
Bortsett fra at biologien gjør sitt, vet jeg ikke helt hva hovedårsaken til å ville ha barn er.
Men det jeg liker med å være rundt barn, er å se verden gjennom deres øyne. Jeg får et nytt perspektiv når yngste søsteren (8) besøker f.eks – fordi hverdagen får et helt annet fokus og en annen dimensjon som får meg til å tenke “Hvor viktig er det EGENTLIG at den kontrakten jeg jobber med blir underskrevet denne uken? hva er det egentlig jeg bruker livet mitt til?”
Når det er sagt, syntes jeg fremdeles er det flott å levere ungene tilbake til foreldrene på slutten av en dag eller uke.
Jeg er fortsatt litt usikker på denne biologiske klokken. Har alle den? Kvinner og menn? Hos mange ser den ut til å fungere slik at den tikkere fortere når man er rundt babyer og andres småbarn, noe sånt har jeg aldri opplevd. Jeg elsker unger, men det er mer en fin unnskyldning til å oppføre seg barnslig
Når jeg nå ikke lenger synes det er skremmende å skulle få barn om mindre enn ti år, så føler jeg ikke at det er på grunn av en biologisk klokke. Heller at jeg ser på barn som et utrolig stort ansvar, det er snakk om små krabater som blir tenåringer på ti år. På den tiden skal man forberede dem på verden, gjøre dem til fine tenkende reflekterte mennesker som er snille men ikke så snille at de lar seg tråkke på. Som takler problemer bra og står på for å nå målene sine. Det er litt av en jobb, ikke noe jeg har vært klar for til nå, men jeg ser at livet mitt beveger seg i en retning der dette er en jobb jeg kanskje kan klare om ikke så alt for lenge.
Lysten på barn har egentlig ikke forandret seg. Jeg har alltid visst at det er noe jeg vil en gang, men jeg har aldri følt at det er noe jeg vil nå. Det blir fint når tiden er der liksom, men det haster ikke.
Og så må jeg få presisere at jeg for all del ikke mener det er kjedelig å være forelder. Jeg var bare overrasket over den tradisjonelle banen livet mitt har lagt seg på. Jeg er nok vanligere enn jeg har innbilt meg