“Du som er økonom…..”
Det er en interessant tid å være nyutdannet økonom, både med tanke på “nyutdannet” og “økonom”. Å skulle ut i arbeidslivet etter at alle jeg kjenner omtrent har mistet de alt fra veldig trygge og solide til mindre seriøse jobbene sine, og folk føler seg heldig om de får noe midlertidig langt under det de gjorde fra før, gjør meg ikke akkurat optimistisk. Samtidig vil jeg heller oppleve finanskrisen akkurat nå enn senere. For meg og kjæresten har det ikke vært store omveltninger, vi har aldri vent oss til en høytsvevende livsstil. Vi har en forholdsvis lav husleie og vi er ikke vant til å bruke penger på annet enn mat og bensin uansett. Det er skummelt å være arbeidsledig, men det forandrer lite. En kompis av kjæresten hadde kjøpt hus og hund med sin kjæreste, så blir det plutselig slutt mellom dem og ikke lenge etter mister han jobben. Huset synker i verdi og han ender med å gå konkurs. Mammaen i en småbarnsfamilie jeg kjenner mistet jobben mens hun var sykemeldt, og hadde plutselig verken inntekt eller helseforsikring, men fortsatt hus og barn som koster penger. Den av kompisene til kjæresten som vi trodde hadde tryggeste jobben, som salgsjef for en større bedrift, mistet jobben for noen uker siden. Hus, to nye biler, vant til å reise landet rundt med firmaets kredittkort. Da er det verre å skulle omstille seg. Alt i alt synes jeg vi har kommet godt ut av det. Og det aller beste er at vi har lært at vi ikke trenger et høyt forbruk for å være lykkelig, så lenge vi har hverandre er livet helt topp. Vi har spurt oss selv, om vi har det så bra uten penger, hvordan blir det når vi plutselig begge har inntekter?
Så er det det med å ha en økonomi-utdanning i disse tider. Det er lenge siden det har vært så vanskelig å uttale seg om økonomien, og plutselig forventer folk at jeg skal ha peiling. Jeg kommer til svigerfamilien i julen og det går rett på *klemme klemme* “god jul! god jul!” “Elise, du som er økonom, vi lurer på….”
Min første tanke er “hjelp”. Jeg føler meg virkelig clueless. Samtidig vet jeg etterhvert at økonomi professore eller lærere på carlson school of management ikke har noe bedre svar de heller. De blir stille, ser ut i luften, og så babler de en stund og det er tydelig at de slett ikke føler seg for komfortable med å skulle ha offentlige meninger akkurat nå. Det er rett og slett en forvirrende situasjon, og det er lettere å uttale seg om hva som burde vært gjort før, enn hva vi gjør nå. Og meningene er varierende, også innenfor samme utdanning og stillinger. Så leser jeg kronikker og lignende og merker at jeg enten nikker gjenkjennende eller rister på hodet og får lyst til å gå i diskusjon med forfatteren fordi jeg er uenig og faktisk vet akkurat hvorfor jeg ikke er med. Så jeg har nok plukket opp et visst grunnlag for forståelse av ting og tang allikevel, selv om det sjelden er så sort hvitt at det er enkelt å skulle uttale seg.
Det er likevel det skumleste temaet å blogge om. Jeg har ofte hatt poster i hodet, med tall og grafer klare. Likevel er det noe som holder meg tilbake. Å uttale meg om ting jeg ikke kan nok om er så greit, for der forventer ingen at jeg skal ha full kontroll. Når det kommer til det jeg burde kunne, og jeg er fullt klar over at jeg har lesere som er eldre, bedre utdannet, og har mye mer erfaring innenfor feltet enn meg, så er det lett å bare utsette.
Nå har jeg i flere år irritert meg over økonomer som absolutt må gjemme kunnskapen sin bak fagord, kludrete språk, og i noen tilfeller unødvendig avanserte modeller. Jeg husker da ene professoren min brukte en halvtime på å kludre ned matteformler fulle av tegn jeg ikke hadde sett før jeg begynte på universitet på tavla, og til slutt konkluderte trimferende med “og DERFOR er jeg IKKE kommunist!”. Jeg tenkte jeeez, og jeg har lurt på hvorfor vi ikke har flere politikere med økonomisk bakgrunn…
Økonomi til folket er slagordet i hodet mitt, og så bruker jeg ikke den glimrende muligheten jeg har i form av en blogg. I 2009 har jeg planer om å skjerpe meg, så fra nå av er det bare å kjefte på meg om det ikke kommer!
(Jeg trenger jobb forresten, har din bedrift behov for en nyutdannet tidligere internasjonal student, med grad i økonomi og ledelse, en bred bakgrunn både utdannings og jobb-messig og en god del erfaring innenfor ledelse og ansvar? Ta kontakt på elisetl krøllalfa gmail dot com)
Må bare innom for å si jeg synes du har en helt fantastisk måte å takle situasjonen på. At du ser det positive i det synes jeg er utrolig bra og jeg er helt enig med deg – dessuten; Alt ordner seg for snille jenter til slutt! Det blir i alle fall ikke bedre av at man krisemaksimerer
Har selv også litt problemer med min økonomiutdanning (”du som er økonom”-problematikken), og siden jeg var ferdig i 2000 og ikke har jobbet med økonomi direkte siden den tid, så føler jeg meg absolutt ikke helt oppdatert på alle teoriene og mekanismene….. Må nok ta en crash-kurs
Klem
jeg kjenner meg igjen i det du sier at det er lettere å skrive om noe man ikke “bør” kunne mye om, enn om noe man virkelig kan. for så pinlig om noen tar en i å skrive noe fryktlig feil, liksom. det er jo tross alt nettet.
men du er modig, så du skriver nok snart noe
Astrid: Takk for det! Jeg er veldig for å få ting ut når noe plager en, ikke holde ting inni seg. Men man må få det ut og bli ferdig med det. Si fra akkurat hva man mener om noe irriterer, ta en kveld med en boks is foran tven og synes synd på seg selv, syte og klag til venner, hva som helst. Det er lov å synes skikkelig synd på seg selv innimellom. Min beste venninne fra Boston bor i New York nå, så vi ser ikke hverandre så ofte, men vi har avtale om å ringes når vi trenger å få noe ut. Det er greit å bare kunne slå på tråden og si “hi, it’s me, I need to vent…” uten dårlig samvittighet (siden det går begge veier).
Men så er det på tide å krype ut av pleddet og sofaen og få gjort noe med saken. Og alt for mange gjør ting mye større enn de virkelig er. Man sammenligner seg med andre når det kommer til fordeler, og så glemmer man fort at alle har sine problemer. Noen av dem aner vi som står utenfor lite om. Det er viktig å fokusere og sette pris på det en har, mens man har det (ikke miste det og først innse i ettertid at det faktisk var mye verdt).
Jeg har folk i livet mitt som bryr seg om meg, som jeg kan stole på, og som ønsker at jeg skal ha det bra. Det er virkelig det mest verdifulle i hele verden. Så lenge jeg har det så kan jeg ikke synes for synd på meg selv (klage en gang i blant kommer jeg nok til å gjøre, men det stikker ikke så dypt).
Nå høres jeg innmari preachy ut, men det får bare være
Kamikaze: Ja det er så lett å si noe som er feil. Når det kommer til økonomi har vi heller ikke faste løsninger, det finnes ikke noe svar som er helt korrekt og andre som er helt feil. Det burde gjøre det mindre skummelt, men jeg tror egentlig det bare er enklere å tråkke feil da. Man kan ikke nødvendigvis sjekke med en fasit. Men det er nok bare å brette opp armene og stå for teoriene mine. Nå som du har satt ut rykte om at jeg er modig liksom
Bra holdning! Og bra innstilling til forbruk – altfor mange justerer forbruket opp lenger foer de faktisk har faatt den hoyere lonnen de drommer om. Jeg bor selv i USA og er fascinert av hvor mange som har finansiert livsstilen sin paa kredittkort eller forbrukslaan.
Det var ogsaa interessant aa hore om hvordan det er i Minnesota naar det gjelder jobber, arbeidsledighet etc. Jeg bor i DC og her er det litt mer “recession proof” enn andre steder, siden mange jobber i offentlig sektor. Men man skal ikke langt utenfor bygrensa foer det er foreclosures over alt og mange er selvfolgelig nervose for jobbene sine. Spesielt bygningsbransjen har gaatt kraftig ned her i omraadet.
Lykke til med jobbjakt! DC kan anbefales, forresten.
Ooh, dette blir neste post merker jeg (første avsnitt der).
Ellers, så gøy at du bor i DC! Om vi skulle flyttet til et annet sted i USA hadde det sannsynligvis blitt DC. Kjæresten har vært en del involvert i politikk, og hadde praksis der i tre måneder for noen år siden. Han ble glad i byen på den tiden, og er overbevist om at jeg hadde elsket byen.
Kan jeg spørre hva du jobber med der forresten? (og har dere noen ledige stillinger? hehe)
Og hva fikk deg til å flytte til USA? Synes det er så gøy å høre historien til andre nordmenn i landet. Det er ofte så tilfeldig at man havner her
Oops, litt sent svar! Jeg jobber innen utvikling/bistand og trives veldig godt! Jeg ble vaerende her etter at jeg var ferdig med masteren og er blitt glad i Washington. Mange europeere synes den er litt kjedelig og slapp i forhold til NYC men det passer meg egentlig bra – litt mindre stress, baade naar det gjelder jobb, klaer og hva som er hipt og kult!
Eksempel paa ledig stilling – og bare for nordmenn til og med! http://extjobs.worldbank.org/external/default/main?pagePK=64273552&piPK=64778866&theSitePK=1058433&JobNo=082482&order=descending&sortBy=job-req-num&location=ALL&menuPK=64778834