Retten til å føle seg trygg
Jeg er av dem som irriterer seg når menn som en helhet skal stilles til ansvar for at det som regel er menn som utøver og kvinner som er offer når det kommer til sex og voldsforbrytelser. Det er ikke vanlige menns feil at noen få har syke hobbyer. Likevel plager det meg at min frihet skal avhenge av hvilket kjønn jeg er. Det plager meg at istedet for å ta disse tingene så alvorlig at vi kan begrense dem så får vi stadig beskjed om hvor viktig det er at kvinner ikke går alene på kveldstid. Plutselig er det noen få gjør alle kvinners problem, noe jeg ser på som like problematisk som at det skal være alle menns problem.
For en ukes tid siden var en venninne av meg på vei hjem fra trening på campus. Det var rundt 8 på kvelden, og hun gikk gjennom et vanligvis folksomt og trafikkert område. I det hun går forbi politistasjonen av alle steder er der plutselig ingen mennesker eller biler i ett minutt eller to, og plutselig blir hun holdt fast bakfra av en mann hun ikke ser, og grafset på i private områder av kroppen.
Det var alt han var ute etter denne mannen, som har grafset på minst 10 kvinner på UofM og et ukjent antall downtown , i en periode fra før jul til nå. Min venninne ringte politiet, og det samme gjorde jenta han grafset på 20 minutter senere like bortenfor, noe som førte til at han ble tatt.
Han skadet dem ikke, og han tok ingenting, så det er lett å tenke at det ikke er så farlig. Men hadde jeg hatt valget mellom å bli ranet og å bli grafset på bakfra av en ukjent mann uten å ane hva som ville skje videre (jeg hadde ikke antatt at det hadde gitt seg med det), så hadde jeg valgt å bli ranet. Jeg tror det siste hadde frarøvet meg frihetsfølelsen i større grad, og det er mer verdt enn penger og mobil.
Det er så alt for lett å bagatellisere disse “små” hendelsene som tilsammer ødelegger friheten til et helt kjønn. Heldigvis ser politiet ut til å ta saken alvorlig i dette tilfellet, men jeg vet om noe av andre hvor det ikke har skjedd.
Selv har jeg en sterk trang til å føle meg selvstendig. Jeg vil ikke sitte hjemme fordi jeg er jente når jeg egentlig har lyst til noe annet. Jeg vil ikke være en liten jente som må følges, jeg tror ikke de fleste gutter hadde likt å måtte følges om de skulle noe sted på kveldstid, så jeg synes jeg har rett til å ikke like det jeg heller. Jeg vil ikke være avhengig av andre mennesker, i alle fall ikke når ikke alle må det. Så jeg har ofte trasset frykten og labbet av sted, jogget på kveldstid med et hardt grep om nøkkelknippet, klar til å stikke ut øynene på noen om noe skulle skje. Men så finner jeg ut hvor mye som faktisk skjer, og innser at det er dumskap å sette seg selv i fare på den måten. Det er valget, man er offer eller dum (for om man lar være å gjøre noe fordi man kan bli et offer, så er man på en måte et offer allerede). Damn if you do damn if you don’t.
Da jeg gikk på folkehøgskole i Drammen pleide jeg å gå alene til byen på kveldstid av og til. For å komme dit måtte jeg gjennom et øde skoleområde og en liten bro under en vei, hvor alt var mørkt og det ikke var folk i nærheten. Så finner jeg ut at det i løpet av sommeren hadde vært ikke mindre enn ni voldtekter der, uten at noen hadde blitt tatt. Igjen måtte selvstendig-minnea gi tapt og jeg gikk aldri alene igjen. Men jeg tenkte ofte på hvor unødvendig det var. Ni voldtekter på akkurat samme sted i løpet av en sommer (to måneder kanskje). Er det ikke på tide etter den femte, sjette, sjuende voldtekten å innse at det kommer til å skje igjen. Vil det virkelig koste mer å overvåke området på noen måte i løpet av den korte tiden, enn det koster å etterforske ni voldtekter? Og hva er egentlig prisen på ni liv som vil være merket av hendelsen i årevis? Jeg føler meg veldig sikker på at det ikke hadde vært så vanskelig å sette en stopper for dette og buret inne de som stod bak, om vi bare hadde tatt det seriøst.
Så får jeg høre om venninna til en venninne som ble forsøkt voldtatt i en drosje i Bergen (av sjåføren). Etter å ha anmeldt det til politiet ringer hun drosjesentralen og forteller hva som har skjedd. De spør om hun fikk med seg registreringsnummeret til drosja, noe hun ikke gjorde. Nei da vil det bli for mye styr å finne ut av det får hun beskjed om. En drosjesjåfør får kjøre rundt og hente andre potensielle ofre fordi sentralen ikke vil ta seg tid til å finne ut hvilken drosje som kjørte i det spesifikke området til den spesifikke tiden. Da er det noe alvorlig galt med hvordan vi tenker.
Jeg leser i VG om g-stringmannen som har blitt for andre gang, bare for å bli sluppet ut dagen etter. Vi er så flinke til å skulle ta vare på individer i Norge, noe jeg egentlig synes er positivt. Men når det går på bekostning av andre individer så blir det feil. Det er greit nok at det skal være verre å faktisk skade noen enn å “bare skremme”, men hvorfor må vi kimse sånn av det siste? Disse mennene vet at man ikke f.eks går rundt og tar kvinner i skrittet, de vet at hva de gjør er galt, og velger å gjøre det allikevel. De blir straffet med fengsel en natt, mens kvinner som ikke har valgt å gjøre noe som helst blir straffet med frykt og redsel for mye lengre tid. Hvor er rettferdigheten og logikken? Hvorfor lar vi noen få personer, som vet hva de gjør, få ta friheten fra 50% av befolkningen?
Fin post, Minnea!
Jeg tror de fleste jenter som beveger seg utendørs alene etter solnedgang har opplevd ubehagelig seksuell oppmerksomhet på et eller annet tidspunkt. Jeg har også blitt tafset på, og kjenner flere som har opplevd det samme. Og jeg kjenner den samme ilsken som deg over at vi bare godtar det.
Jeg tror at sterkere reaksjoner mot kvinnevold/seksuell vold generelt ville hjulpet på de “lettere” sakene også, gjennom endrede holdninger. Hvorfor skal det være så mye vanskeligere å få noen dømt for voldtekt enn for annen vold? Hvorfor tar vi så lett på kvinnevold?
Du har selvsagt helt rett her, Minneapolise. Det er helt uholdbart at de få skal ta friheten fra 50%, alle kvinnene. Det er også helt uholdbart at de skal stemple de resterende 50% (eller 49?) som potensielle overgripere. Jeg innrømmer gjerne at jeg noen ganger føler at menn generelt blir stemplet, og at det irriterer meg.
Men frihetsberøvelsen mot kvinner er verre.
Det handler om ressurser, og prioritering. Vi kan ikke la være å prioritere dette.
Ni voldtekter under brua ved sida av andedammen? Antar at det er ei stund sida, men det føles veldig nært likevel.
Ellers takk for bra post, jeg er hjertens enig.
Kamikaze: Det er ikke til å unngå nei, man er liksom “heldig” om man bare har opplevd tafsing og kommentarer, det er vel ingen som aldri har opplevd noe som helst. Og jeg skjønner ikke helt hvordan vi har latt det bli sånn.
Retten til å være fri og føle seg trygg burde være viktigere enn retten til å ta på jenter når man føler for det, som ikke er en rettighet i det hele tatt, likevel er det sistnevnte på en måte enklere og mer tilgjengelig. Velger man som jente å gå rundt alene fordi man har lyst så kan det straffe seg seriøst, velger en mann å grafse på jenter fordi han har lyst vil det en sjelden gang straffes med et lite avhør før han er fri til å fortsette.
Om flere jenter hadde gått sammen og funnet en mann å holde fast og grafse på ser jeg for meg at det hadde fått alvorligere følger, selv om det hadde vært akkurat det samme. Og da er det ikke et rettferdig system.
Goodwill: Jeg synes også jeg stadig hører at alle menn må ta ansvar og sørge for at andre menn skjønner at sånt ikke er ok. For det første tror jeg alle menn vet at det ikke er greit å voldta eller klå på jenter fordi de er sterkere, problemet er vel mest at de også vet at det sannsynligvis ikke vil få noen følger.
For det andre så er ikke alle menn venner med alle menn, man henger som regel med folk man har ting til felles med. Og da skjønner jeg ikke hva man forventer, at bra menn skal dra ut og finne seg dårlige venner slik at de kan prøve å påvirke dem? Det blir for dumt. Det er som samfunn vi må ta ansvar, ikke som kjønn.
Og du har så rett i siste linje der, det handler enkelt og greit om prioritering. Som helhet burde det ikke handle om ressurser, for når man ser hvor mange problemer som kommer av seksuelt misbruk tidligere i livet, så bruker vi mye mer ressurser på følgene enn vi hadde brukt på å motvirke at ting skjer. Vi tenker bare så alt for kortsiktig.
Syltegeek: Ah, du bor i Drammen, uffda, det var ikke meningen å skremme. Det er rundt 6 år siden altså, jeg har ikke inntrykk av at det er dagligdags i byen, selv om det skjer litt av hvert de fleste steder.
Andedam husker jeg ikke, det er nærme byen om man går i retning Danvik FHS. En bro der man kan gå under en vei tror jeg, og så en videregående skole (muligens ungdomsskole). Det var alltid litt ekkelt å gå der, jeg tenkte at her hadde ingen hørt meg om jeg hadde ropt om hjelp. Så finner jeg ut at det er flere som har tenkt tanken og sett potensialet i det, brr..
Jeg er faktisk en av dem som “straffer” menn som tafser og denslags. Hele ni ganger i livet har jeg mer eller mindre banket dritten ut av menn som prøvde å voldta meg.
Ja, jeg vet at ikke alle kvinner er like “heldige” som meg. Vi kan ikke alle være 1.80m på strømpelesten og ha vokst opp med talefeil (det fører av en eller annen grunn til at man blir flink til å slåss). Ikke alle kvinner har SuperMarinas temperament og evne til å produsere massive kvantiteter adrenalin på utrolig kort tid og derved gi seg selv superkrefter.
Men det som virkelig plager meg er at både menn og kvinner fordømmer meg for hva jeg har gjort. Kvinner skal ikke være voldelige, lissom. Selv skulle jeg ønske ingen mennesker var voldelige, men jeg greier bare ikke å se at det er verre om kvinner drar til noen enn om menn gjør det. Og hvis man kan få de mennene som velger å oppføre seg uakseptabelt til å føle seg litt utrygge også, da har man faktisk utrettet noe, synes jeg.
Bare så trist at det ikke er nok.
Go you! Jeg er ikke høy og sterk, men som sagt har jeg nøkkelknippet klart, og jeg hadde gått for øynene. Om noen gir meg valget mellom å bli voldtatt eller gjøre dem blind så hadde jeg ikke hatt et snev av dårlig samvittighet for å velge det siste. Det er seriøst ikke meg som velger å bli satt i dilemmaet.
“Og hvis man kan få de mennene som velger å oppføre seg uakseptabelt til å føle seg litt utrygge også, da har man faktisk utrettet noe, synes jeg.”
Jupp, jeg skulle ønske lovverket hadde hatt samme effekt, men det har det ikke. Det er ikke ofte jeg oppfordrer til vold, men når det kommer til selvforsvar så synes jeg virkelig at alt er lov. Vil man ikke ha konsekvensene får man la være å voldta. Det er ikke så vanskelig, de aller fleste klarer fint å holde seg unna.
Ikke skremt, jeg fikk mer den følelsen jeg får når jeg leser lokal krigshistorie. Alt jeg veit tar to skritt nærmere.
Jeg er så enig med deg her! Men jeg har et lite spørsmål: Føler du at USA er mer utrygt enn Norge når det kommer til å vandre rundt alene som jente? I lille Norge har jeg alltid tenkt at det er trygt nok hvor enn jeg går, men kanskje jeg bare er naiv…
USA er veldig forskjellig, så det kommer helt an på hvor man er. Der jeg vokste opp in the middle of nowhere i Norge kunne jeg gå rundt alene på kveldstid før barneskolen, men det er ikke akkurat typisk for Norge heller.
Minneapolis metro har fem ganger så mange innbyggere som Oslo, men jeg føler ikke at det er mindre trygt her enn det var der egentlig. Der har vært tider jeg er glad jeg ikke bor i Oslo lengre når jeg leser norske aviser. Siden jeg flyttet bort fra campus føler jeg meg veldig trygg, fordi det er lagt godt til rette for å kjøre selv her, mens man i Oslo er avhengig av kollektivtransport eller å gå. Jeg går rett og slett aldri alene på kvelden lengre fordi jeg ikke må. Sånn sett vil jeg nok føle meg mindre trygg når vi eventuelt flytter til Oslo, fordi jeg ikke kan kjøre over alt lengre.
Ellers må jeg si at man ikke hopper på hva det skulle være av kollektivtransport her borte, det er langt fra like trygt. Noe som sannsynligvis har med at det er få som bruker det her, mens det er noe de fleste er innom i Oslo.
Så alt i alt blir det ganske relativt, jeg føler meg tryggere nå enn da jeg bodde i Oslo, men jeg kjører og har samboer her, så det kan like gjerne være det.
Men Boston, der har du ett sted med mange ekle menn i alle fall. Etter nesten fem år i USA har jeg mesteparten av mine dårlige opplevelser med fremmede menn i den byen.
Dette bekrefter jo bare det vi ser over alt ellers;
Politiet har ikke nok ressurser til å gjøre den gjennomsnittlige nordmann trygg. Politiet har blitt mer en slags folkefiende som tar “hvermannsen” som kjører 5km for fort heller enn å prioritere ting som faktisk gjør oss trygge.
For øvrig er dette noe som provoserer meg til de grader, og jeg klarer ikke å forstå hvordan politiet rettferdiggjør denne praksisen…
Veldig fint innlegg!
Eg kjenner meg utruleg godt igjen i det du skriver om ønsket om å vere sjølvstendig og uavhengig. Eg har også mang ein gong traska heim fra byen aleine midt på natta i rein trass. Eg har nekta å godta at min bevegelsesfrihet skal vere innskrenka fordi eg er jente. Eg innser jo nå at det ikkje er særleg lurt å vere dumdristig heller, men det provoserer meg grenselaust å måtte ta slike hensyn.
Huff, så fælt at du hadde mange dårlege opplevingar her i Boston!
Samuel: Jeg vil ikke si folkefiende akkurat, men at det er mye feilprioriteringer er helt klart. Det har vel med budsjett å gjøre? At når man tar folk for å kjøre 5km for fort er det lettjente penger, mens å ta en voldtektsmann f.eks er mye arbeid uten at stasjonen får noe igjen for det. Ikke sikker på hvordan det fungerer, men jeg synes i alle fall at det blir feil å bruke tid på små fartsovertredelser når man har alvorligere ting som blir henlagt hele tiden.
Jeg er ikke sikker på om det er politiet eller politikken bak. Om stasjonen får penger etter hvor mange bøter de gir så er det naturlig at å gi bøter enklest mulig blir prioritert. Det beste hadde vært om pengene gikk til staten, og så utlevert etter behov, og kanskje til og med bonuser etter oppklaringsprosenter eller noe lignende.
Inga- Cecilie: Det er et skikkelig irriterende dilemma det der, jeg liker ikke å måtte akseptere at jeg er jente og dermed ikke kan gjøre alt de andre kan. Samtidig er det verre å dra ut og få bevist at man ikke burde ha gjort det. Det blir så feil at det skal være delvis “vår feil” om noe skjer, når menn kan gjøre akkurat det samme uten at noen ser på det som uansvarlig.
Boston var byen av motsetninger for meg, møtte av de koseligste menn jeg vet om, men også de fleste av de verste mest grafsende og respektløse. Det kan muligens være fordi jeg hang mest med jenter der, mens jeg oftest går ut med grupper av begge kjønn ellers. Kanskje blir man mer sett på som fritt vilt da? Jeg aner ikke, men opplevelsen av Boston når det kom til fremmede menn skilte seg veldig ut, negativt. Vennemessig var det derimot en veldig positiv tid
Jeg kjenner igjen det dilemmaet, jeg er også den som nekter å bruke en formue på taxi bare fordi jeg er jente.
Hvis man ser på statistikken så er sjansen for overfallsvoldtekt veldig liten. Det er ikke noen stor trøst hvis man går og er redd, og jeg skal ikke bebreide noen for å engste seg — men statistisk sett så er sjansen for å bli overfalt og voldtatt, liten. Og hvis man skal bli voldtatt, er sjansen for at det skjer på nachspiel, større enn sjansen for at det skjer på gaten. Trakassering, derimot, er vanlig, men jeg tror det er like vanlig på nattbusser og barer som utendørs.
Så… jeg fortsetter nok å gå hjem. Men jeg går den lange og opplyste veien i stedet for den korte mørke. Og så trener jeg styrke så jeg kan slå like hardt som Marina.
En post til ettertanke. Og forhåpentligvis muligens en liten oppvekker for noen?
Jeg synes det er en skremmende utvikling, dette her..
Kamikaze: Men statistikken er vel over sjansen for at folk generelt skal bli voldtatt (ved overfall), tar man bort alle menn, og kvinner som ikke går rundt alene (eller bor tryggere steder), så blir prosenten litt større for de som står igjen. Jeg føler i alle fall at jeg kjenner en god del som har opplevd temmelig ekle ting (om ikke nødvendigvis overfallsvoldtekt). ‘
Nå er det ikke sånn at jeg tror at noe kommer til å skje om jeg går rundt alene, men det er så mange småting som ikke telles med i statistikken, og som ikke er smått når det skjer og man ikke aner hva som skjer videre (som tafsing og lignende). Jeg har blitt fulgt etter flere ganger for eksempel (og jeg har gått rare omveier for å være sikker), og det er en sånn uggen påminnelse om at man ikke er helt trygg, selv om ingenting skjer (muligens fordi jeg legger merke til det og ringer noen og går mot folk istedet for hjemover).
Gneiss: Skremmende at vi lar det skje i så stor grad når vi kunne prioritert bedre.
Jeg får vel kalle meg en av de redde. Jeg liker virkelig ikke å gå ute alene om kvelden, det har jeg aldri gjort. Jeg bruker heller penger på taxi enn å være redd, selv om det jo er ille at det er sånn.
Den første kjæresten pleide følge meg hjem av og til om kveldene, hvis vi hadde vært ute sent. Men en gang jeg kom med bussen alene, opplevde jeg marerittet. En fyr fulgte etter meg og i en undergang under Trondheimsveien begynte han å løpe etter meg. Jeg løp heldigvis fortest og kom meg opp og ut i friluft og fant andre mennesker. Jævlig ekkel opplevelse, selv om det har gått mer enn 20 år.
Marina er min nye helt…! At hun blir kritisert for å ha reagert voldelig fatter jeg ikke, jeg synes vi har all rett til å slå, sparke, klype, stikke ut øynene på – eller hva som nå faller mest naturlig hvis noen gjør vårt liv utrygt og forsøker ta seg til rette.
De redde er vel egentlig bare de fornuftige. Det er i alle fall ikke en uberettiget redsel. Og sånne opplevelser sitter i, for man vet at man hadde flaks den gangen, og så aner man ikke hvordan det hadde gått om det skjer igjen.
Og så absolutt enig, om noen angriper meg uten at jeg har gjort noe, så har jeg rett til å gjøre hva som helst for å komme meg løs. Det er ikke noe verre enn å la være å angripe uskyldige damer om man ikke vil at noe sånt skal skje, så der skal man ikke ha dårlig samvittighet.